Ingen puter i Vålandsskogen

<B>Det finnes ikke puter i Vålandsskogen.

Av Rolf Pettersen</B>

Jeg hadde et innstendig ønske om å kunne ta <B>gode portretter</B>. Og hvordan kunne jeg bli en god portrettfotograf. Jeg hadde jo bare jobbet med landskap og avfotografering av kunst. Begge deler noe som var trygt på avstand , men som ikke sa noe til meg. I hvert fall ikke høyt så jeg hørte det. De kunne berøre meg, men ikke fange meg.

Skal du bli god må du være med de gode er det noen som sier.

Når du skal ta portretter er kan du i Norge ikke komme utenom <B>Morten Krogvold</B>. Etter ti svært utfordrende dager med Morten Krogvold i Pittigliano, stort sett i en svært gammel teatersal og den lokale pub var det hjem til mitt prosjekt. Dagene i Pittigliano var ikke krevende fordi Morten var umulig, men han satte krav til meg, og det gjorde jeg selv og. Jeg hadde lyst til så mye og fikk det ikke til. Kanskje ikke så rart da jeg valgte meg de flotte gubbene på den lokale puben, mens de spilte kort. Og der skulle jeg lage flotte portretter hvor det ikke var plass til kortspillerne en gang.

Jeg fikk i alle fall smaken på det å jobbe i <B>prosjekt</B>. Å vende tilbake for å rette på noe du hadde gjort feil dagen før. Og se en utvikling i sitt eget arbeid. Gode diskusjoner med likesinnede. Oppleve at arbeidsforholdene bedrer seg fordi modellen blir vant til deg, og alt kamerautstyret.

<B>En workshop</B> med Morten er påfylling av det mest høyoktane drivstoff som finnes.

Jeg er vel ingen A4 fyr, og valgte meg vel heller ingen A4 fyrer til prosjektet mitt. <B>Varmestuen i Stavanger</B> er et lavterskeltilbud for rusbruker og andre som trenger ei stue og stikke innom for varme og et godt måltid. En stiftelse drevet uten offentlige midler.

Og der skulle jeg gjøre flotte portretter. I ei stor stue, kun med det <B>eksisterende lys</B> og masse tilskuer. Her møtte jeg virkelige mennesker, flotte mennesker som et eller annet sted i livet hadde strandet på den øya ingen av oss andre ville gå i land på. Og prøvde de å komme seg vekk dro tidevannet dem tilbake. De ga meg en ydmykhet og stolthet for at jeg kunne få være med dem.

Morten Krogvold bygger opp store tablåer rundt sine modeller.
Jeg valgte å gå den andre veien. Og gå så <B>tett på</B> at alt annet var uvesentlig. At bare mennesket og dets følelser er tilbake. Livets arr er nok til mitt tablå. Kanskje ikke uten grunn melankolien ble tråden gjennom min utstilling.

En tidlig morgen i februar spør jeg en av gutta. Hvordan har du hatt det i natt? Og han svarer: <B>'Det finnes ikke puter i Vålandskogen'.</B>

Han hadde <B>sovet ute</B> og hadde ikke hatt det godt. Han fortalte det gjennom en metafor så tydelig at en ikke kunne komme forbi. Det som ”vi” tar for en selvfølge er nødvendigvis ikke det for alle her i samfunnet. Ikke alle har til livets trivialiteter. Selv ikke en seng å sove i og en pute under hodet. Det finnes ikke puter i Vålandskogen måtte bli navnet på mitt prosjekt.

Veiledere har vært de svenske fotografer <B>Knut Koivisto</B> og <B>Johan Ljungstrøm</B>, og den engelske Stavangerbaserte kunstneren <B>Terry Nilsen-Love</B>. Min venn psykologen <B>Kjell Gilje</B> støttet meg når sannheten ble for vanskelig.

Fotografiene er tatt inne på Varmestuen gjennom mer enn et år. Har kun brukt eksisterende lys. Mitt verktøy er Canon EOS 1D mark II med 100mm macro 1-2,8. Fotografiene er kun beskjært for å tilpasses utskriftsformatet, og <B>ingen digital retusj</B> som ikke kan gjøres i analogt mørkerom er gjort

Utstillingen er støttet av Stavanger Foto, Epson og Bryne Offseth