Christian Houge - "Arctic Technology" i Scout Gallery, London

Mytisk teknologi

Det er en nærmest påtrengende stillhet i Christian Houges bilder. Fotografienes formater, deres kompositoriske ro og kalde sublimitet, antyder et fravær som i første omgang kan virke truende. Likevel handler disse bildene, merkverdig nok, like mye om nærvær.

I boken ”Camera Lucida” trekker den franske filosofen Roland Barthes et skarpt skille mellom to tolkningsmodeller i møte med fotografiet. Gjennom den ene – studium – søker vi informasjon og kunnskap, mens vi gjennom den andre – punktum – berøres på et personlig plan. Selv omtaler Christian Houge sitt prosjekt som fiksjonsrettet dokumentarisme. De er begge berettigede betegnelser for en serie fotografier som balanserer mellom realitet og mytologi.

Samtlige av bildene i ”Arctic Technology” er fra Svalbard, et av klodens reneste og mest uberørte steder. De fysiske forhold og øyens nordlige plassering, gjør stedet velegnet til ulike former for grunnforskning. Omfattende tekniske konstruksjoner utplasseres derfor til bruk for klima- og romobservasjoner, strukturer som gjør omfattende inngrep i et ellers goldt, øde og tilnærmet forlatt landskap. I Houges bilder presenteres vi for de visuelle konsekvensene denne forskning har for landskapet. For dette er fremmedelementer – installasjoner med utelukkende tekniske og vitenskapelige formål. De representerer naturens kontrast; installasjoner vi umiddelbart tenker på som visuelt støy. Samtidig kan de betraktes som sterke metaforer for kulturen; menneskets søken etter kunnskap og resultatet av menneskelig tilstedeværelse.

Konflikten mellom natur og teknologi har lenge vært en sentral problemstilling i figurative fremstillinger. Houges bilder føyer seg slik inn i en motivtradisjon der forbindelsen til fotokunstnere som Bernd og Hilla Becher er tydelig. Siden 50-tallet har kunstnerparet fotografert industribygninger med utgangspunkt i byggenes grunnformer; her isolert fra sine omgivelser. Det dreier seg om betongsiloer, vanntårn, fabrikkfasader etc. I likhet med de tekniske installasjonene på Svalbard, er dette konstruksjoner som sjelden betraktes ut fra sine arkitektoniske kvaliteter. De er konstruksjoner som tar plass i landskapet – de skal benyttes, ikke betraktes. Som ekteparet Becher fjerner også Houge distinksjonen mellom estetikk og teknikk, ved å tillegge konstruksjonene en ren visuell og konseptuel dimensjon.

Men Houge driver Bechers prosjekt et skritt lenger, i det han trekker linjene tilbake til det tradisjonelle landskapsmaleriet, bl.a. gjennom bruken av det utstrakte landskapsformatet. Landskapsmaleriets historie avspeiler menneskets skiftende forhold til naturen. I romantikken fikk motivet en sentral plassering, fordi det var særlig egnet til å fremheve motsetningene mellom natur og kultur, det uendelige og det endelige. Gjennom fotografiske teknikker utfordrer Houge de samme problemstillingene. Bruken av lang lukkertid gjør det vanskelig å stadfeste når på døgnet bildene er tatt. Det er også vanskelig å danne seg en klar forestilling av dybde og avstander i billedrommet. Slik blir bildene på mange måter uangripelige. Samtidig er motivene konkrete, og understreker kontrastene mellom urlandskap og teknologi, mellom mennesket og det menneskeskapte; mellom vår ekstroverte søken etter kunnskap, og vår introverte søken etter selvforståelse. Slik sett henstiller bildene både til en ytre ro, og en indre uro.

I motsetning til Bechers’ isolering av motivet, fremstår Houges installasjoner som skulpturer i landskap, nærmest som land-art. Dette er særlig tydelig i et verk som Antenna Forest. Her står vi overfor rader av antenner; disse impulsmottakere som fremstår som det moderne livets hørsel. Antennene etablerer i seg selv et landskap, men det er uklart om antennelandskapet står i motsetning til det naturlige landskap – snarere oppstår det en slags symbiose. I følge den tyske filosofen Theodor Adorno er moderniteten dømt til å vende tilbake til det mytiske. Når kulturen og rasjonaliteten tilsist må oppgi kampen mot naturen og impulsene, vil den fortape seg i den, og gå opp i den. Kulturen blir igjen natur. Hvis vi betrakter Houges fotografier fra dette perspektivet, kan det synes som tilbakevendingen til det mytiske allerede er inntruffet.

Ut fra Roland Barthes tolkningsmodeller, kan Houges fotografier ses som faktabaserte og dokumentariske, i den grad de beskriver de tekniske konstruksjonene og deres plassering. Samtidig er det noe poetisk og suggestivt over den mytiske naturskildringen. Til sammen utgjør disse perspektivene en slags realistisk romantikk. Hos Christian Houge representerer landskapsbildet noe fremmed man kan kjenne seg igjen i.

Mari Aarre