<h4> av Geir Kristian Lund </h4>
For en knapp måned siden hevdet to norske kunstnerorganisasjoner at det er stor sannsynlighet for at norske kunstnere er en del av fattig-Norge. De siste årene har antall kunstnere økt drastisk, og det er liten eller ingen dokumentasjon på hvordan disse har det økonomisk. SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har derfor tatt til orde for en levekårsundersøkelse blant kunstnere, ikke minst av hensyn til kunstnerbarna.
En av dem som har hatt en stemme i media i forbindelse med denne saken, er styreleder Hedevig Anker i Forbundet Frie Fotografer (FFF). Vi har tatt en prat med henne om fotografenes kår i en tid da stadig flere fotografer arbeider med kunstrelaterte prosjekter.
- Det varsles en "kunstneraksjon", etter at visse politiske partier har tatt opp kunstnerbarnas tilsynelatende trange kår. Samtidig hevdes det at det er de "udugelige" kunstnerne som klager, ettersom de beste klarer å selge kunsten og seg selv i tilstrekkelig grad til å få råd til det meste. Stilles det for lave krav til de menneskene som mottar støtte fra det offentlige, eller bør støtten gis til alle som vil arbeide som kunstnere?
- Det er helt åpenbart at kunstnere har en langt lavere inntekt enn andre yrkesgrupper. En vanlig inntekt består av ulike deler stipender, salg og oppdrag. Ingen kunstnere kan leve av stipender alene, man kan heller ikke klare seg på bare salg - det er det rett og slett ikke et stor nok marked i
Norge, og utenlandsformidlingen er mildt sagt elendig på alle nivåer hva gjelder norsk kunst. Så man løper fra jobb til jobb for å få endene til å møtes.
Anker mener det største problemet er at kunstnere jobber som selvstendig næringsdrivende.
- Dette innebærer høy skatt på all inntekt, ingen minstefradrag, svært dårlige rettigheter hva gjelder syke og fødselspenger, ingen opptjening av pensjonspoeng, og ingen rettigheter til arbeidsledighetstrygd hvis man har en dårlig periode i karrieren. Kunstnere er slik sett en helt uten sikkerhetsnett, og er nærmest sikret et liv i fattigdom, mener Hedevig Anker.
Hun presiserer at det å leve med såpass usikre rammer er ekstra vanskelig med barn - en situasjon der man er avhengig av trygge økonomiske og sosiale rammer.
- Kunstnere er fattige, men som jeg ser det ligger utfordringen ikke i stipendordningene. I FFF har vi 18 stipender som skal fordeles på mer enn 200
søkere - det sier seg selv at vi ikke kan gi litt til alle, og at stipendkomiteen gjør alt de kan for å hjelpe dem som fortjener det mest.
- Hvordan arter problemstillingen seg blant FFFs medlemmer - er de fleste "fattige", eller klarer folk seg greit? Er det en uskreven regel for dem som vil drive med kunstnerisk virksomhet at de må ha bijobber for å klare seg inntil de har et godt nok navn til å kunne leve av kunsten?
- De fleste av FFFs medlemmer klarer seg i denne slalåmkjøringen mellom ulike jobber og egen virksomhet. Man kan jo vende seg til at livet er
uforutsigbart - det er prisen du betaler for kunstnerisk frihet. Men karriere er ikke det samme som å klare seg økonomisk: Et godt navn og høy
produksjon betyr også store produksjonsutgifter.
Det koster å produsere fotokunst. Man kan jo stille spørsmål ved om det er riktig at det skal betales moms ved produksjon av kunstfotografi.
- En "fri fotograf" er blitt definert som "en fotograf som slipper å utføre kommersielle oppdrag". Hvor mange av FFFs medlemmer er 100 % finansiert med offentlige midler og stipender?
- Ingen kunstnere, og heller ikke FFFs medlemmer, lever av stipender og offentlige midler alene. Ingen av stipendene som deles ut er så store at dette er mulig. Sånn sett lever vi i FFF i en slags økonomisk utopi, der man er fri fotograf en viss andel av livet, men likevel bruker det meste av tiden på en evig jakt etter penger. Det er ikke noe mål i seg selv å leve av stipender - man vil jo tjene sine egne penger.
- Billedkunstner Eva Lange og komponist Jon Persen hevder at kunstnere har dårligere økonomiske kår i dag enn på 70-tallet. Stemmer det med det dere opplever i FFF?
- Jeg tror det stemmer. Det er blitt langt dyrere å leve, særlig i de store byene, og særlig med barn. Det stilles langt større krav til personlige investeringer i teknisk utstyr, og i tillegg har fotografier genrelt store produksjonsutgifter.
- Jeg tror den virkelige utfordringen her er å se på skatteforhold og sosiale rettigheter knyttet til den inntekten som billedkunstnere og kunstfotografer faktisk klarer å skape. Vi trenger et system der det lønner seg at kunstnere tjener egne penger. Dagens skattesystem straffer den med overskudd i næring og belønner den som går i underskudd. Det er veldig uheldig.
- Samfunnet er på alle måter tjent med at kunstnere skaper sin egen arbeidsplass, i stedet for å ha lønnet bijobb. Våre ideer skaper sysselsetting langt utover våre egne små virksomheter, og det er ingen grunn til at vi skal straffes for dette ved å bli holdt utenfor de skattemesige fordelder og det sikkerhetsnettet en vanlig lønnsmotaker har.
For en knapp måned siden hevdet to norske kunstnerorganisasjoner at det er stor sannsynlighet for at norske kunstnere er en del av fattig-Norge. De siste årene har antall kunstnere økt drastisk, og det er liten eller ingen dokumentasjon på hvordan disse har det økonomisk. SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet har derfor tatt til orde for en levekårsundersøkelse blant kunstnere, ikke minst av hensyn til kunstnerbarna.
En av dem som har hatt en stemme i media i forbindelse med denne saken, er styreleder Hedevig Anker i Forbundet Frie Fotografer (FFF). Vi har tatt en prat med henne om fotografenes kår i en tid da stadig flere fotografer arbeider med kunstrelaterte prosjekter.
- Det varsles en "kunstneraksjon", etter at visse politiske partier har tatt opp kunstnerbarnas tilsynelatende trange kår. Samtidig hevdes det at det er de "udugelige" kunstnerne som klager, ettersom de beste klarer å selge kunsten og seg selv i tilstrekkelig grad til å få råd til det meste. Stilles det for lave krav til de menneskene som mottar støtte fra det offentlige, eller bør støtten gis til alle som vil arbeide som kunstnere?
- Det er helt åpenbart at kunstnere har en langt lavere inntekt enn andre yrkesgrupper. En vanlig inntekt består av ulike deler stipender, salg og oppdrag. Ingen kunstnere kan leve av stipender alene, man kan heller ikke klare seg på bare salg - det er det rett og slett ikke et stor nok marked i
Norge, og utenlandsformidlingen er mildt sagt elendig på alle nivåer hva gjelder norsk kunst. Så man løper fra jobb til jobb for å få endene til å møtes.
Anker mener det største problemet er at kunstnere jobber som selvstendig næringsdrivende.
- Dette innebærer høy skatt på all inntekt, ingen minstefradrag, svært dårlige rettigheter hva gjelder syke og fødselspenger, ingen opptjening av pensjonspoeng, og ingen rettigheter til arbeidsledighetstrygd hvis man har en dårlig periode i karrieren. Kunstnere er slik sett en helt uten sikkerhetsnett, og er nærmest sikret et liv i fattigdom, mener Hedevig Anker.
Hun presiserer at det å leve med såpass usikre rammer er ekstra vanskelig med barn - en situasjon der man er avhengig av trygge økonomiske og sosiale rammer.
- Kunstnere er fattige, men som jeg ser det ligger utfordringen ikke i stipendordningene. I FFF har vi 18 stipender som skal fordeles på mer enn 200
søkere - det sier seg selv at vi ikke kan gi litt til alle, og at stipendkomiteen gjør alt de kan for å hjelpe dem som fortjener det mest.
- Hvordan arter problemstillingen seg blant FFFs medlemmer - er de fleste "fattige", eller klarer folk seg greit? Er det en uskreven regel for dem som vil drive med kunstnerisk virksomhet at de må ha bijobber for å klare seg inntil de har et godt nok navn til å kunne leve av kunsten?
- De fleste av FFFs medlemmer klarer seg i denne slalåmkjøringen mellom ulike jobber og egen virksomhet. Man kan jo vende seg til at livet er
uforutsigbart - det er prisen du betaler for kunstnerisk frihet. Men karriere er ikke det samme som å klare seg økonomisk: Et godt navn og høy
produksjon betyr også store produksjonsutgifter.
Det koster å produsere fotokunst. Man kan jo stille spørsmål ved om det er riktig at det skal betales moms ved produksjon av kunstfotografi.
- En "fri fotograf" er blitt definert som "en fotograf som slipper å utføre kommersielle oppdrag". Hvor mange av FFFs medlemmer er 100 % finansiert med offentlige midler og stipender?
- Ingen kunstnere, og heller ikke FFFs medlemmer, lever av stipender og offentlige midler alene. Ingen av stipendene som deles ut er så store at dette er mulig. Sånn sett lever vi i FFF i en slags økonomisk utopi, der man er fri fotograf en viss andel av livet, men likevel bruker det meste av tiden på en evig jakt etter penger. Det er ikke noe mål i seg selv å leve av stipender - man vil jo tjene sine egne penger.
- Billedkunstner Eva Lange og komponist Jon Persen hevder at kunstnere har dårligere økonomiske kår i dag enn på 70-tallet. Stemmer det med det dere opplever i FFF?
- Jeg tror det stemmer. Det er blitt langt dyrere å leve, særlig i de store byene, og særlig med barn. Det stilles langt større krav til personlige investeringer i teknisk utstyr, og i tillegg har fotografier genrelt store produksjonsutgifter.
- Jeg tror den virkelige utfordringen her er å se på skatteforhold og sosiale rettigheter knyttet til den inntekten som billedkunstnere og kunstfotografer faktisk klarer å skape. Vi trenger et system der det lønner seg at kunstnere tjener egne penger. Dagens skattesystem straffer den med overskudd i næring og belønner den som går i underskudd. Det er veldig uheldig.
- Samfunnet er på alle måter tjent med at kunstnere skaper sin egen arbeidsplass, i stedet for å ha lønnet bijobb. Våre ideer skaper sysselsetting langt utover våre egne små virksomheter, og det er ingen grunn til at vi skal straffes for dette ved å bli holdt utenfor de skattemesige fordelder og det sikkerhetsnettet en vanlig lønnsmotaker har.
cf-wesenberg
cf-wesenberg
Foreninger:
Mer info: