<h3> av CF-Wesenberg </h3>
Det er snart presidentvalg i USA, samtidig oppfordrer norske media folk med mobiltelefonkamera til å sende inn bilder av aktuelle hendelser. Vi bomarderes med bilder, og de fleste av oss tror blindt på de bildene som blir servert oss. Ja, hvorfor skulle vi ikke det?
Men det er noe ved disse bildene fra Irak som vi ikke har sett tidligere!
Etter min mening handler ektheten i fotografiet om å dokumentere tid og sted . Bildene vi ser fra Irak er i såmåte et bevis på dette. At amerikanske soldater opptrer nedverdigende ovenfor Irakiske statsborgere tror vi på, tross den elendige billedkvaliteten.
Bildene beviser at historiene er sanne. Faktisk så er det bildene som ER historien.
Holder de som bevis i en rettsak uten en tilståelse fra de som er avbildet? I følge porfessor i fotografi, Robert Meyer, holder ikke et bilde alene som bevis i en rettsak. Dette er norsk rettspraksis. De som er avbildet kan vanskelig bortforklare sin tilstedeværelse i bildene som vi blir presentert, så hvorfor da stille opp på slike bilder?
Jeg underes over hvor opptatt vi mennesker i dagens samfunn faktisk har blitt av bilder, like mye som vi ikke vil innrømme at vi er det. Verden oversvømmes jo av visuelle inntrykk. Hvordan skal vi klare å vurdere kvaliteten på det vi ser? Stiller noen i det hele tatt spørsmål ved den tekniske kvaliteten på bildene fra Irak?
Neppe - fordi mange av dagens pressefotografer leverer også like dårlig kvalitet til sine redaksjoner. Redaksjonene krever så mye effektivitet av fotografene at de har blitt dårligere håndtverkere.
Pressefotografene har et ansvar de selv ikke er bevisst. Derfor er det lett for redaksjonene å ukritisk trykke bilder med dårlig kvalitet og skylde på at de er digitale. I pressen har det riktignok alltid eksistert en praksis at når hendelsen er unik nok så spiller ikke kvalitetet på bildet noen rolle. Vi er her tilbake ved kjernen til hva fotografi handler om; situasjonen som er dokumentert.
Hva slags status har en fotograf i dag? Lik den som utøver kunst blir ordet foto en søplebøtte du kan putte alt i. Når ingen stiller spørsmål ved de håndverksmessige kvaliteter, da kan jo alle lettere kalle seg for fotograf. De aviser som ber vanlige amatører sende inn sine bilder, gjør fremtidens pressefotografer en bjørnetjeneste.
Jeg vil ikke gå inn på hvorfor de irakiske fangevokterne opptrer slik de gjør. Det er krig, og ser jeg på Goyas raderinger fra Napoleons nedslaktinger i Spania på 1800 tallet, vitner de om større grusomheter enn hva vi ser i Irak.
Disse ble også publisert lenge etter at de faktiske hendelser fant sted. Selv i dag er det grusomt å se disse bildene som et samtidsdokument. Bildene fra Irak vil gå over i historien som et bevis på at de som bor i USA også bare er mennesker.
Vi mennesker er nysgjerrige, og vi liker faktisk å se hvordan andre mennekser lider. I en overbeskyttet vestlig verden hvor mange ikke engang tør la barna klatre i et tre, fordi ungen kan jo falle ned og slå seg. Er det da bedre å sitte foran TV boksen og se virkligheten der ? Hvor finner vi spenningen i livet ?
I gamle Rom løp de kristne rundt og ble spist av løver, til aplaus fra et dekadent brødspisende publikum. Nå sitter vi på kaffebar og forferdes over bildene av hvite mennesker som behandler Irakiske statsborgere som dyr. I neste setning diskuterer vi om filmen The Passion of Christ var bedre en boka?! Her er det bildet av kristus som får revet kjøttet av kroppen, som skaper vemmelse. Men vi ser på og vil se, på tross av at visste hva vi gikk til. Menneskerasen har alltid vær grusomme, forskjellen er at nå tar vi bilder av dette !
For 100 år siden skjedde det noe med fotografiet. Bokskameraene gjorde teknikken tilgjengelig for alle, på samme måte som vi i dag ikke kan unngå å få et kamera med på kjøpet når vi kjøper en mobiltelefon. I 100 år har vi samlet på minner, lagret dem i album og invitert slekten hjem på te og kaker for å mimre.
Nå sender vi bildene til hverandre via telefonen. Kvaliteten bokskameraene leverte den gang, var ikke spesielt bra. Men for en amatør lik min mor, fungerer bildet som en minnebok. Det er jeg glad for, for hun knipser jo hele tiden.
Det er lett å se på bildene fra Irak og tenke at dette er ondsinnet propaganda rettet mot Bush & Co, det er jo snart presidentvalg. Kunne noen være så utspekulerte ? Ja, med dagens teknikk er det enda letter å forfalske virkligheten. Media har blitt mindre kritiske og er de letteste å lure til å vise slike bilder. Det handler jo hele tiden om å være først ute.
Hadde vi kun blitt presentert et lite antall bilder, lik de få bildene vi så da Saddam Hussein ble tatt til fange, så kunne vi stilt et stort spørsmålstegn ved troverdigheten. Men hvorfor skulle vi det ?
Bildene vi nå ser fra fra Irak, de er ikke tatt på oppdrag av den Amerikanske hæren eller CIA.
Vi ser hvite mennesker helt lik oss selv. Poserende på samme måte slik alle tar bilder familien. Det kunne like gjerne ha vært bildet av far som har skutt en elg og villig poserer bak fangsten. Eller det tilfeldige bildet av naboen som lufter sin hund. Bildespråket er det samme som vi finner i alle våre private fotoalbum.
Se på ansiket til de som er avbildet, de stiller opp og er stolte av det. Det er her bildene er avslørende, personene på bildene virker naturlige og uanfektet selve situasjonen.
At dette ikke kan bortforklares, er hva vi forferdes over! Disse poseringene binder oss tettere til motivet og vi skjønner da at bildene er myntet på privat bruk.
Vi tar private bilder fordi vi liker det, og vi nyter det
<h4>
VÅR ANTAGELSE OM AT BILDENE KUNNE VÆRE FALSKE, OG AT MEDIA SLUKER DETTE RÅTT BLE NYLIG BESVIST DA Daily Mirror regelrett gikk i fella.
</h4>
http://www.mirror.co.uk/news/allnews/tm_objectid=14242612..._page.html
HER ER EN LINK TIL ALLE BILDENE
http://abcnews.go.com/sections/wnt/Investigation/abu_ghra...40519.html
DISKUTER HER
http://foto.no/cgi-bin/diskusjon/lesTraad.cgi?id=103913
faximilie fra aljazeera
faximilie fra aljazeera