Fotografene Gro Jarto og Morten Krogvold stiller ut med de norske kunstnerne Håkon Bleken og Tone Dietrichson i Oslo Rådhus frem til 1.September.
På hver sin måte har de latt seg påvirke av Ibsen. Dette danner grunnlaget for utstillingen.
Maleren Håkon Bleken har arbeidet med Hedda Gabler, og Tone Dietrichson stiller med malerier inspirert av Vildanden.
Fotograf Gro Jarto har reist i Ibsens fotspor med en dokumentarisk fotoserie som resultat. Fotograf Morten Krogvold har tatt for seg Ibsens kvinneskikkelser.
<h2> Markant stilbrudd </h2><br>Det som fatter umiddelbar interesse er Morten Krogvolds stilbrudd. Fotografen viser ikke sine rene fotografier i den stil som er hans gjenkjennbare signatur.
Vi ser hans fotografier laget om til kollager hvor det er påført blekk og syre. Vi ser fotografier påført en overflate som til tider virker dekorativ, men skaper distanse til personene.
Han bruker det gjenkjennbare fra sitt fotografiske arkiv. Bildene har blitt bearbeidet uten preferanser. Det hele minner om hastverk.
Kan han komme unna med dette, fordi han nå skjuler seg bak tittelen kunstner og ikke ønsker å fremstå som fotograf?
Dette er av større interesse å diskutere enn de forsøk på dekorative tolkninger av Ibsen.
<h2> Et tilbakeblikk </h2><br>
For de som trofast har fulgt Krogvold siden 1993 kan dette stilbruddet vekke interesse. Da laget han en utstilling i Fotogalleriet Oslo med navn Fotografier.
Fotogalleriet har av mange blitt oppfattet som kunstfotografenes territorium. Krogvolds inntreden på denne arena, ble behørig stygt slaktet i Norsk presse Oktober 1993. Det var ikke bare hans fotografi som fikk unngjelde, men også hans person og det han representerte.
Var det hele et stygt forsøk på å påtvinge ham det korrekte, politiske kunst syn? Du gjør ikke som oss, vi syns det er dårlig og faller utenfor vår smak; derfor kan vi hakke deg i småbiter. Kort sagt, Krogvold fikk smake Janteloven.
På mange måter er ikke denne historien ulik den vi kjenner igjen fra den etablerte kunstverdens håndtering av maleren Odd Nerdrum. Begge to har i alle år referert til det tidløse og gjenkjennbare.
Stolt har Nerdrum for lengst vendt dem ryggen og gått den vei han selv har stolt på. Nerdrum har med andre ord ikke latt seg diktere ved å endre sin stil eller mening. Sette i lys av dette, vitner Krogvolds stil endring om at han har forstått de uskrevne kunstregler, og bruker dem bevisst fordi han hadde hastverk med å levere bilder til utstillingen? Eller har Krogvold gitt etter og forsøker han nå seriøst å lage kunst av sitt fotografi?
Bildene han nå viser kan minne om hastverk, hvor han i kraft av å være kunstner kan tillate seg til å gjøre hva han vil. Uten at noen reagerer.
Dette er keiserens gamle klær.
<h2> Identifikasjon </h2><br>
Å bli omtalt som kunstner eller fotograf av andre i sosial sammenheng, er å uttale et ord som ikke nødvendigvis peker på et bevis for den utøvende kunst. Tituleringen er ikke beskyttet.
At Krogvold kan kunsten å fotografere er hevet over enhver tvil. Han er en av landets dyktigste i sitt fagfelt. Men at han tør falle fotografiet i ryggen, er modig gjort. Spesielt når det handler om det fotografiet han selv har kjempet for gjennom sine foredrag og workshop i alle år.
Vil han, ved å endre sin stil fra det fotografiske tidløse til det moteriktige og tidvis kjedelige kunst syn, bli lettere akseptert? Ikke som fotograf, men som kunstner?
Utstillingen i Oslo Rådhus oppleves som homogen og politisk korrekt. Bildene til de deltagende kunstnere fungerer som identifikasjonsbrikker. De referere mer til hverandre enn de gjør til Ibsen.
Det inderlige, lidende utrykk i Wenche Foss sitt ansikt er dempet ned av kunstnerens saks, syre og blekk.
Som kunstner kan han gjøre hva han vil og komme unna med det.
Bevisene henger på veggen med autorisasjon fra det offentlige.
FAKTA:
Arrangør Sølvberget, Stavanger kulturhus
Utstillingen er åpen i perioden 16. august til 1. september.
Åpningstider mandag lørdag 09.00 15.30.
Inngang fra sjøsiden.
Fri entré.
På hver sin måte har de latt seg påvirke av Ibsen. Dette danner grunnlaget for utstillingen.
Maleren Håkon Bleken har arbeidet med Hedda Gabler, og Tone Dietrichson stiller med malerier inspirert av Vildanden.
Fotograf Gro Jarto har reist i Ibsens fotspor med en dokumentarisk fotoserie som resultat. Fotograf Morten Krogvold har tatt for seg Ibsens kvinneskikkelser.
<h2> Markant stilbrudd </h2><br>Det som fatter umiddelbar interesse er Morten Krogvolds stilbrudd. Fotografen viser ikke sine rene fotografier i den stil som er hans gjenkjennbare signatur.
Vi ser hans fotografier laget om til kollager hvor det er påført blekk og syre. Vi ser fotografier påført en overflate som til tider virker dekorativ, men skaper distanse til personene.
Han bruker det gjenkjennbare fra sitt fotografiske arkiv. Bildene har blitt bearbeidet uten preferanser. Det hele minner om hastverk.
Kan han komme unna med dette, fordi han nå skjuler seg bak tittelen kunstner og ikke ønsker å fremstå som fotograf?
Dette er av større interesse å diskutere enn de forsøk på dekorative tolkninger av Ibsen.
<h2> Et tilbakeblikk </h2><br>
For de som trofast har fulgt Krogvold siden 1993 kan dette stilbruddet vekke interesse. Da laget han en utstilling i Fotogalleriet Oslo med navn Fotografier.
Fotogalleriet har av mange blitt oppfattet som kunstfotografenes territorium. Krogvolds inntreden på denne arena, ble behørig stygt slaktet i Norsk presse Oktober 1993. Det var ikke bare hans fotografi som fikk unngjelde, men også hans person og det han representerte.
Var det hele et stygt forsøk på å påtvinge ham det korrekte, politiske kunst syn? Du gjør ikke som oss, vi syns det er dårlig og faller utenfor vår smak; derfor kan vi hakke deg i småbiter. Kort sagt, Krogvold fikk smake Janteloven.
På mange måter er ikke denne historien ulik den vi kjenner igjen fra den etablerte kunstverdens håndtering av maleren Odd Nerdrum. Begge to har i alle år referert til det tidløse og gjenkjennbare.
Stolt har Nerdrum for lengst vendt dem ryggen og gått den vei han selv har stolt på. Nerdrum har med andre ord ikke latt seg diktere ved å endre sin stil eller mening. Sette i lys av dette, vitner Krogvolds stil endring om at han har forstått de uskrevne kunstregler, og bruker dem bevisst fordi han hadde hastverk med å levere bilder til utstillingen? Eller har Krogvold gitt etter og forsøker han nå seriøst å lage kunst av sitt fotografi?
Bildene han nå viser kan minne om hastverk, hvor han i kraft av å være kunstner kan tillate seg til å gjøre hva han vil. Uten at noen reagerer.
Dette er keiserens gamle klær.
<h2> Identifikasjon </h2><br>
Å bli omtalt som kunstner eller fotograf av andre i sosial sammenheng, er å uttale et ord som ikke nødvendigvis peker på et bevis for den utøvende kunst. Tituleringen er ikke beskyttet.
At Krogvold kan kunsten å fotografere er hevet over enhver tvil. Han er en av landets dyktigste i sitt fagfelt. Men at han tør falle fotografiet i ryggen, er modig gjort. Spesielt når det handler om det fotografiet han selv har kjempet for gjennom sine foredrag og workshop i alle år.
Vil han, ved å endre sin stil fra det fotografiske tidløse til det moteriktige og tidvis kjedelige kunst syn, bli lettere akseptert? Ikke som fotograf, men som kunstner?
Utstillingen i Oslo Rådhus oppleves som homogen og politisk korrekt. Bildene til de deltagende kunstnere fungerer som identifikasjonsbrikker. De referere mer til hverandre enn de gjør til Ibsen.
Det inderlige, lidende utrykk i Wenche Foss sitt ansikt er dempet ned av kunstnerens saks, syre og blekk.
Som kunstner kan han gjøre hva han vil og komme unna med det.
Bevisene henger på veggen med autorisasjon fra det offentlige.
FAKTA:
Arrangør Sølvberget, Stavanger kulturhus
Utstillingen er åpen i perioden 16. august til 1. september.
Åpningstider mandag lørdag 09.00 15.30.
Inngang fra sjøsiden.
Fri entré.
Morten Krogvold
Morten Krogvold