Skrevet av Jon Peter RolieDu har arrangert førjulskonsert i Oslo nettopp. Du har en utstilling på Det norske teater, og du har nylig utgitt en bok, alt sammen med tema Romafolket. Hvorfor? spør jeg mannen som ikke har fullført folkeskolen.
Harald Medbøe er ikke den som gir svarene gratis, de er reflekterte og mangefasetterte, og utspørreren må ofte stille seg selv spørsmål underveis. Kanskje begynte reisen til de rumenske sigøynerne etter at han hadde sonet tidenes lengste hasjdom, 12 år, kan hende den begynte ved Haralds fødsel, fordi moren nedstammer fra rumensk greveslekt, kan hende kan hende. I det virkelige og dels brutale liv er ikke alltid kausaliteten åpenbar eller entydig, i alle fall ville han se noe annet enn norske firkanthoder hvis mål er å gjøre oss alle til pixler, alt i følge Harald selv. Noe drev ham, og førte til fem besøk hos rumenske sigøynere på tilsammen 14 måneders varighet. Dette resulterte i en fengslende og usentimental fotofortelling RROM Sigøynerreiser. Jeg har egentlig bare lyst til å fortelle gode historier, sier Harald.
Han utdyper den rumenske arven, og forteller at han er svært lik sin onkel av utseende, den rumenske godseieren som ble henrettet av Securitate under dekke av selvmord, slik bestefaren ble henrettet av et annet regime, Jerngarden. Dette er også en del av det mangefasetterte bildet Harald Medbøe følte behov for å bli kjent med denne delen av slekten, og ikke minst dens dramatiske historie under nazismen og kommunismen. Rumenerne er intelligente og sjarmerende, Microsoft har kastet sine øyne på dem og engasjerer dem i flokker; under det første besøket i 2001 kommer Harald øyeblikkelig godt overens med dem gjennom morens fetter, samtidig som han får sin innledende kontakt med sigøynerne, en undertrykt og forfulgt folkegruppe også i Romania. Fokus forandrer seg raskt i stedet for å grave dypere i slektens historie, fanges Harald nå av sigøynernes skjebne, en vandring ikke ulik herværende fra Bristol til Blitz. For det er virkelig et surrealistisk bilde Harald Medbøe gir oss av sigøynerne de hundses og forfølges, de har ingen egen skriftkultur men en fantastisk hukommelse i stedet, et forbud mot hestevogner gjennomføres fra desember i år for å drepe kulturen deres, og 5000 sjøsigøynere overlevde Tsunamien i Sørøst-Asia fordi samme ulykke hadde rammet dem 300 år før, hvilket var nedfelt i fortellingene deres, derfor visste alle hva de skulle gjøre når havet forsvant.
Boken, Harald.
Jeg lånte penger på leiligheten for å få ut boken, og for å stable Futurum forlag på bena igjen. De gamle forlagene mangler evnen til å se originale verdier. De vil bare ha uskadelig, ufarlig og fremfor alt korrekt prosa. Firkanthodene, vet du.
Og så tar det av igjen. Harald er mer opptatt av sigøynerne enn av boken, og det er kanskje én grunn til at den er blitt til det den er. Han har mottatt en lang rekke hatmailer fra Romania etter at det ble kjent at han ville fremstille sigøynernes versjon av virkeligheten, hatmailen kan leses på www.pbase.com/haraldmedboe/project. Da han kom i kontakt med sigøynerne, trengte han tolk, og oppdaget at rumenere over 45 stort sett hadde et hatefullt forhold til sine romanilandsmenn, næret av kommunistisk påvirkning og 600 års tradisjon for forfølgelse. Haralds medhjelpere og tolker i Romania måtte overtales; det var ikke bare hat, det var også frykt; som barn ble de truet med at de ville bli spist av sigøynerne hvis de ikke var snille, for Romani var kannibaler.
Folk på Blitz kommer stadig bortom og hilser på anarkisten Harald Medbøe, og et spørsmål former seg: Kan man si at sigøynerne er anarkister av ånd og livsførsel, ikke av ideologi? Harald smaker på det, og nikker så. Men nå skal sigøynerbarna på skole. Det er mye analfabetisme blant dem, som det skal bli slutt på. De har levd i en muntlig tradisjon gjennom århundrer, og generasjonene har kommunisert direkte, ikke via bøker. Min venn Tudor Lakatos, som inntil nylig bodde hos meg i halvannen måned, måtte læres opp til å bruke elektrisk komfyr da han kom til Gabels gate, men hadde over 60 seksti mobilnumre i hodet. I vårt skriftsamfunn husker vi ikke vårt eget mobilnummer engang. Microsoft burde engasjere dem også.
Ny Teddy. Ny hilsing på bekjente. En ensom gitarsolo i bakgrunnen.
Hermansens morder satt i cellen ved siden av meg, sier Harald plutselig. Og ved en tilfeldighet traff jeg Hermansens lege på Ullevål etter å ha blitt smittet av hamburgerbakterie i USA. Jeg møtte begge ender morderen, og den som forsøkte å redde offeret. Han sikter til fotodokumentasjonen han lagde i bokform om advokat Hermansen, en Oslo-original som evnet å se livet, og respekten for det, i de aller minste ting. Drapet på outsideren Hermansen, og to dødsfall i nær familie under soningen, var kanskje med på å forberede reisen til Romafolket i Romania. Haralds blikk tier vennlig mot meg noen sekunder, før han er tilbake, og avslører at utstillingen skal til Polen nå, deretter håper han på å få rumenerne til å akseptere at den stilles ut. Han vil gjerne at den skal bli kjent i alle de østeuropeiske land hvor sigøynerbefolkningen er mest utbredt. Men det var stort da jeg fikk et rumensk punkband til å satse på romamusikere. Dere vil bryte med normene, sa jeg til punkerne, hvorfor ikke bryte dem skikkelig ved å ta med sigøynere i bandet? Det tok helt av punkerne, som i utgangspunktet var dypt skeptiske til sigøynere, oppdaget hvilke dyktige musikere de var.
Etter fire Teddy, én matpakke og to iskaffe er vi ved reisens ende. En sving innom Blitzkjøkkenet for å kaste søppel, og vi er ute i den provinsielle verden igjen, et velordnet system hvor hverken Harald Medbøe eller sigøynerne føler seg helt tilpass. Jeg har en plan, sier han lavmælt, og legger med ett engasjert ut om reiser og prosjekter, men vil ikke at det skal bli kjent ennå. Det skaper forventninger som må oppfylles. Jeg liker ikke forventninger. Iallfall ikke norske.
Og intervjueren kommer i tanker om Jahn Otto Johansens forord i boken: Hadde Harald Medbøe vært EU-borger, ville det offentlige, og private stiftelser, stått i kø for å støtte hans prosjekt. Nå har han langt på vei klart å få frem denne enestående dokumentasjonen alene. Det sier litt om vår provinsialisme.
http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=38450
http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=38509
http://www.pbase.com/medboe/advokat_hermansen&page=1
Harald Medbøe er ikke den som gir svarene gratis, de er reflekterte og mangefasetterte, og utspørreren må ofte stille seg selv spørsmål underveis. Kanskje begynte reisen til de rumenske sigøynerne etter at han hadde sonet tidenes lengste hasjdom, 12 år, kan hende den begynte ved Haralds fødsel, fordi moren nedstammer fra rumensk greveslekt, kan hende kan hende. I det virkelige og dels brutale liv er ikke alltid kausaliteten åpenbar eller entydig, i alle fall ville han se noe annet enn norske firkanthoder hvis mål er å gjøre oss alle til pixler, alt i følge Harald selv. Noe drev ham, og førte til fem besøk hos rumenske sigøynere på tilsammen 14 måneders varighet. Dette resulterte i en fengslende og usentimental fotofortelling RROM Sigøynerreiser. Jeg har egentlig bare lyst til å fortelle gode historier, sier Harald.
Han utdyper den rumenske arven, og forteller at han er svært lik sin onkel av utseende, den rumenske godseieren som ble henrettet av Securitate under dekke av selvmord, slik bestefaren ble henrettet av et annet regime, Jerngarden. Dette er også en del av det mangefasetterte bildet Harald Medbøe følte behov for å bli kjent med denne delen av slekten, og ikke minst dens dramatiske historie under nazismen og kommunismen. Rumenerne er intelligente og sjarmerende, Microsoft har kastet sine øyne på dem og engasjerer dem i flokker; under det første besøket i 2001 kommer Harald øyeblikkelig godt overens med dem gjennom morens fetter, samtidig som han får sin innledende kontakt med sigøynerne, en undertrykt og forfulgt folkegruppe også i Romania. Fokus forandrer seg raskt i stedet for å grave dypere i slektens historie, fanges Harald nå av sigøynernes skjebne, en vandring ikke ulik herværende fra Bristol til Blitz. For det er virkelig et surrealistisk bilde Harald Medbøe gir oss av sigøynerne de hundses og forfølges, de har ingen egen skriftkultur men en fantastisk hukommelse i stedet, et forbud mot hestevogner gjennomføres fra desember i år for å drepe kulturen deres, og 5000 sjøsigøynere overlevde Tsunamien i Sørøst-Asia fordi samme ulykke hadde rammet dem 300 år før, hvilket var nedfelt i fortellingene deres, derfor visste alle hva de skulle gjøre når havet forsvant.
Boken, Harald.
Jeg lånte penger på leiligheten for å få ut boken, og for å stable Futurum forlag på bena igjen. De gamle forlagene mangler evnen til å se originale verdier. De vil bare ha uskadelig, ufarlig og fremfor alt korrekt prosa. Firkanthodene, vet du.
Og så tar det av igjen. Harald er mer opptatt av sigøynerne enn av boken, og det er kanskje én grunn til at den er blitt til det den er. Han har mottatt en lang rekke hatmailer fra Romania etter at det ble kjent at han ville fremstille sigøynernes versjon av virkeligheten, hatmailen kan leses på www.pbase.com/haraldmedboe/project. Da han kom i kontakt med sigøynerne, trengte han tolk, og oppdaget at rumenere over 45 stort sett hadde et hatefullt forhold til sine romanilandsmenn, næret av kommunistisk påvirkning og 600 års tradisjon for forfølgelse. Haralds medhjelpere og tolker i Romania måtte overtales; det var ikke bare hat, det var også frykt; som barn ble de truet med at de ville bli spist av sigøynerne hvis de ikke var snille, for Romani var kannibaler.
Folk på Blitz kommer stadig bortom og hilser på anarkisten Harald Medbøe, og et spørsmål former seg: Kan man si at sigøynerne er anarkister av ånd og livsførsel, ikke av ideologi? Harald smaker på det, og nikker så. Men nå skal sigøynerbarna på skole. Det er mye analfabetisme blant dem, som det skal bli slutt på. De har levd i en muntlig tradisjon gjennom århundrer, og generasjonene har kommunisert direkte, ikke via bøker. Min venn Tudor Lakatos, som inntil nylig bodde hos meg i halvannen måned, måtte læres opp til å bruke elektrisk komfyr da han kom til Gabels gate, men hadde over 60 seksti mobilnumre i hodet. I vårt skriftsamfunn husker vi ikke vårt eget mobilnummer engang. Microsoft burde engasjere dem også.
Ny Teddy. Ny hilsing på bekjente. En ensom gitarsolo i bakgrunnen.
Hermansens morder satt i cellen ved siden av meg, sier Harald plutselig. Og ved en tilfeldighet traff jeg Hermansens lege på Ullevål etter å ha blitt smittet av hamburgerbakterie i USA. Jeg møtte begge ender morderen, og den som forsøkte å redde offeret. Han sikter til fotodokumentasjonen han lagde i bokform om advokat Hermansen, en Oslo-original som evnet å se livet, og respekten for det, i de aller minste ting. Drapet på outsideren Hermansen, og to dødsfall i nær familie under soningen, var kanskje med på å forberede reisen til Romafolket i Romania. Haralds blikk tier vennlig mot meg noen sekunder, før han er tilbake, og avslører at utstillingen skal til Polen nå, deretter håper han på å få rumenerne til å akseptere at den stilles ut. Han vil gjerne at den skal bli kjent i alle de østeuropeiske land hvor sigøynerbefolkningen er mest utbredt. Men det var stort da jeg fikk et rumensk punkband til å satse på romamusikere. Dere vil bryte med normene, sa jeg til punkerne, hvorfor ikke bryte dem skikkelig ved å ta med sigøynere i bandet? Det tok helt av punkerne, som i utgangspunktet var dypt skeptiske til sigøynere, oppdaget hvilke dyktige musikere de var.
Etter fire Teddy, én matpakke og to iskaffe er vi ved reisens ende. En sving innom Blitzkjøkkenet for å kaste søppel, og vi er ute i den provinsielle verden igjen, et velordnet system hvor hverken Harald Medbøe eller sigøynerne føler seg helt tilpass. Jeg har en plan, sier han lavmælt, og legger med ett engasjert ut om reiser og prosjekter, men vil ikke at det skal bli kjent ennå. Det skaper forventninger som må oppfylles. Jeg liker ikke forventninger. Iallfall ikke norske.
Og intervjueren kommer i tanker om Jahn Otto Johansens forord i boken: Hadde Harald Medbøe vært EU-borger, ville det offentlige, og private stiftelser, stått i kø for å støtte hans prosjekt. Nå har han langt på vei klart å få frem denne enestående dokumentasjonen alene. Det sier litt om vår provinsialisme.
http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=38450
http://foto.no/cgi-bin/articles/articleView.cgi?articleId=38509
http://www.pbase.com/medboe/advokat_hermansen&page=1
Harald Medbøe
Robert Meyer
Harald Medbøe med boken
Robert Meyer