Skrevet av Maria LundbergTrangen til å se det andre mennesket
- Det er ikke bare med oppropet på nestekjaerlighet.no at du gir en stemme til nestekjærligheten, den er et tydelig gjennomgangstema også i filmene dine. Hva betyr nestekjærlighet for deg som filmskaper?
- For meg handler det om å se det andre mennesket. Utgangspunktet for å leve sammen er å respektere det andre mennesket. I bibelen står det om å elske den fremmede, - det er et fint bilde på hva nestekjærlighet handler om. For meg som filmskaper handler det også om nysgjerrigheten, trangen til å se det andre mennesket. Jeg vil fortelle om og løfte frem mennesket. Jeg ønsker å snakke til noe som er i alle mennesker, det allmennmenneskelige.
Desmond Tutu sier at et enkeltmenneske er et enkeltmenneske fordi det anerkjenner andre som enkeltmennesker. Jeg tenker på at Margreth synliggjør anerkjennelsen av andre enkeltmennesker gjennom sine filmer.
Uredd allmennmenneskelighet
- Du har et sterkt politisk samfunnsengasjement, og du er uredd i forhold til å bli oppfattet som brysom blant politikere. Hva er det som driver deg og gjør deg modig?
- Mye av det jeg driver med ender opp med å bli politisk, men jeg har ikke en partipolitisk agenda, og jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er opptatt av å formidle verdier. Jeg må stå for det jeg står for. Dokumentarister har en tradisjon på å være politisk engasjerte. Filmskapere som Michael Moore, Mike Lee og Kieslowski har alle et klart politisk engasjement og budskap. Vi har hatt markante stemmer i vårt samfunn før. Nå er de stemmene som snakker andre midt i mot for sakens skyld, færre. Ofte tenker jeg at det norske samfunn i dag mangler en Jens Bjørneboe, vi mangler den uredde stemmen som ikke har noe annet enn seg selv, men som bruker seg selv, som har språket. Jeg ønsker flere tydelige stemmer som tar stilling i dag, fordi disse stemmene er så viktige. Samtidig: Jeg bruker ikke film for å agitere for et budskap, og jeg ville aldri laget en film som bare en politiker kunne bruke. Jeg tilgodeser publikum med et intellekt og en humor, jeg tror de har forutsetninger for selv å tolke og forstå filmene mine. Jeg er ikke ute etter å pushe mitt budskap på andre. Jeg vil at publikum skal ha en selvstendig opplevelse når de ser filmene mine, - det viktige er at de har en opplevelse, og at denne opplevelsen kanskje gjør noe med dem, kanskje forandrer på noe slik at de er litt en annen når de går ut etter å ha sett filmen, enn de var de før de så den.
Brutal hjelpeløshet
Elie Wiesel sier at vi skal ta stilling. Han sier at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, det er likegyldighet. Og jeg tenker at Margreth tar stilling med og uten film. Hun bryr seg.Hun gir stemme til tema som vi ikke så lett vil ta i. Hun tydeliggjør tingenes tilstand slik at vi vrir oss i kinostolen og ikke klarer å ikke se. Om vårt fremmedgjorte forhold til kropp, om ungdommens råskap, om alderdommens uelskethet. Med novellefilmen Lullaby gir Margreth Olin oss en film om menneskets sårbarhet og lengsel i forhold til å bli sett og møtt, høre hjemme hos noen, for noen, i noen. Filmen er hennes første fiksjonsfilm og handler om Falken, en hjemløs ungdom i Oslo. Gjennom et tettsittende, følsomt filmportrett med en sterk dokumentarisk klang av autentisitet, får publikum et utsnitt av Falkens liv ved å følge han gjennom et vinterdøgn i storbyen. Filmen gir oss ingen beroligende svar, den lar oss ikke hvile i noen form for filmatisk anti-depressiva. Falkens rotløse vintereventyr er en røff reise. Det er sårt og brutalt når Olin viser oss hjelpeløsheten vi alle kan gjenkjenne når evnen og viljen til å se en som trenger å bli sett, svikter. Hjelpeløsheten rammer både den som ikke ser og den som ikke blir sett. Samtidig er Lullaby en historie om og med menneskelig varme og nestekjærlighet.
Filmens evne til å skape sjelsbevegelse
- Du er ikke bare en anerkjent filmskaper, du er også en overbevisende skribent som viser en sterk evne til å bevege med ord, slik du gjør det i Dagbladspalten din. Du kunne ha skrevet bøker og gitt historiene dine romanens form om du hadde villet det. Hva er det som gjør at du velger filmen for å formidle historiene dine?
- Filmens evne til å skape sjelsbevegelse er enestående, den er unik. Bilder er vår fremste evne til å skape empati og medfølelse. Det er ingenting som overgår det mediet. I bilder ligger en grunntone som jeg som filmskaper har sjansen til å formidle for og om andre mennesker. Det handler om hvordan du med film kan fange det øyeblikket som kommer når du minst venter det, - som kanskje blir et helt avgjørende øyeblikk. Det at det er mulig, å fange slike øyeblikk, det er med på å forme livet mitt, gi meg noen knagger å henge det på. Fordi det jeg har sett, det er sant, det preger meg, og det blir en del av min sannhet, en del av hvem jeg er og hva jeg er, hva jeg tror på.
Lukkede rom og endestasjoner
Margreth Olins utsnitt av virkeligheten, både i det hun skriver og i filmene hennes, konfronterer oss med nærbilder av en fellesmenneskelig sårbarhet. Nærbilder som er ubehagelige fordi de synliggjør betente grensesnitt ved det å være menneske og medmenneske i vår tid som er vanskelige å leve i og leve med.
-Uansett om jeg skriver i spalten min i Dagbladet, eller lager film, handler prosjektet mitt om å gå inn i lukkede rom, inn i det jeg tenker på som menneskets endestasjoner. I disse rommene vil jeg gå inn med lommelykt og utforske, se hva som fins. Jeg har alltid vært opptatt av det som skjer når vi beveger oss ved endestasjoner, hva som skjer når vi befinner oss ved en slik endestasjon i livet, hva det gjør med oss.
Vil bakenfor estetikken
- Hvordan tenker du som filmskaper om det å bruke bilder for å fortelle en historie, formidle et budskap? Hva er viktig for deg når du velger bildene?
- Enhver samtid har et rådende formspråk, en måte å fortelle historier på. Jeg ønsker å gå bak formen, gå bak estetikken og bruke formen til å fortelle om ting på en ny måte. Valg av språk er avgjørende for å fortelle en historie. Å finne formspråket handler om å fange rytmen, finne den klangen som filmen må ha. Når jeg leter etter den rytmen, bruker jeg all min egen livserfaring, også ved å gå tilbake til barndom og lete etter overgangene, bilder på tilstander og følelser som uttrykker det jeg er ute etter å si noe om.
Følelsen i bildet
Margreths filmprosjekter starter alltid med et bilde, som uttrykker essensen i den historien hun vil fortelle:
- Jeg tenker og husker i bilder. Når jeg arbeider med et nytt prosjekt, venter jeg alltid på at dette ene klare bildet skal komme til meg og gi meg språket, gi meg formen jeg trenger. Jeg kan ha gjort mye, gjort research, skrevet manus, og på mange måter være klar men likevel ikke ha funnet formen jeg vet at fortellingen skal ha. Det er alltid étt klart bilde som kommer, og når det kommer, da vet jeg at da er jeg klar, da kan jeg gå i gang. Da vet jeg at språket er løst og at formen er funnet, og da vet jeg at jeg kan lage en film om blir god. Det kan være et bilde jeg ser på utstilling, eller hvor som helst, det er følelsen bildet uttrykker som er viktig, som fanger hele filmens essens. Det éne bildet er ikke nødvendigvis med i den endelige filmen men følelsen i bildet er der.
- Filmen Dei mjuke hendene startet med at jeg så et fotografi av en aldrende kvinnehånd gjennom et vindu. Jeg så og så denne hånda mot vinduet, jeg så linjene i håndflata, så livslinja, og det var da jeg fikk dette bildet av alderdommen som er stengt inne, i hus og i kropp. Vi gjemmer den bort på syke og aldershjem, den er stengt inne i kroppen og den er stengt inne i hus. Alderdommen bor i avstengte rom, og jeg ville at filmen skulle foregå innenfor rommene, innenfor veggene, jeg ville vise det menneskelige stengt inne i rom. Det løste rytmen, forløste filmen, ved at det ga formen og språket som den filmen måtte ha.
Sårheten i ingenting
- Hva var dette éne forløsende bildet du fikk da du arbeidet med Lullaby?
- Når Jørgen, som spiller hovedpersonen Falken i filmen, fortalte meg at stedet hvor han brukte å sove var jevnet med jorden, da visste jeg at nå kan jeg skrive historien om Falken. Bildet jeg så for meg, av Falken som står der og ser stedet sitt jevnet med jorda, og den sårheten som ligger i det å stå på null, stå på bar bakke og ha ingenting unntatt soveposen sin, dét bildet gjorde at den fortellermessige formen ble klar for meg. Da visste jeg hvordan filmen om Falken skulle bli.
Uforløst lengsel
- Falken er full av uforløst lengsel. Filmen starter med at han sender ut en desperat melding i håp om å få en respons fra omgivelsene: fortell meg at du ser meg. Han er langt nede ved filmens start, og jeg tar han enda lenger ned i fortsettelsen. Lengselen finner han ikke noe endelig svar på. Forfatteren Hanne Ørstavik har sagt noe så fint om lengsel: Lengt er noe av det såreste vi mennesker har, det fins kanskje ikke svar på den, men det tar ikke lengselen bort. Det er noe av dette jeg vil si noe om i Lullaby. Vi bærer alle på en lengsel etter å bli sett, etter å høre til, og vi kan gjenkjenne den hos Falken, og den lengselen gjør oss alltid sårbare, og den blir ikke borte. Jeg ville at filmen skulle vise denne sårbarheten.
Så godt sett
- Når visste du at det var film du ville arbeide med?
- Jeg har alltid elsket å fortelle historier, og jeg skrev alltid de lengste stilene når vi hadde stiloppgaver på skolen. Stilene mine ble lest opp for klassen, og jeg leste dem høyt hjemme for mamma. Jeg har dette klare minnet av at jeg sitter på kjøkkenbenken og leser høyt for mamma når hun kommer hjem fra jobb. Hun står og skreller poteter til middagen og luter hodet mot kjøkkenskapet og tårene renner mens jeg leser høyt, og hun sier Sånn er det Margreth, det er så sant det du har sett, og det er så godt sett. Og jeg husker at jeg ville det skulle være sant, jeg ville at mamma skulle si at det var godt sett, at hun skulle se at det jeg hadde sett, var sant. Da visste jeg at det å fortelle det jeg ser, var noe jeg måtte fortsette med. Jeg var lenge sikker på at det var som journalist jeg skulle fortelle om det jeg så, og etter hvert ble det studier i medievitenskap i Bergen.
Et språk som snakker gjennom bilder
-Med filmlitteraturen åpnet det seg en ny og helt magisk verden for meg. Jeg har alltid tenkt og husket i bilder. Det å oppdage at det fins et språk som snakker gjennom bilder var stort, det var helt fantastisk. Jeg er som mange andre barn fra det tradisjonelle arbeiderklassehjemmet, oppvokst i et hjem uten bøker. Litteraturen jeg hadde tilgang på, var såkalt kiosklitteratur. På den lokale kinoen, frem til den brant ned, ble det bare vist filmer som Olsenbanden og ET. Jeg hadde ikke tidligere oppdaget eller opplevd kraften og potensialet som lå i film som medium for fortellingen. Samtidig har jeg vokst opp med en sterk muntlig fortellertradisjon, og den arven har vært viktig for meg. Naturen og landskapet på hjemstedet mitt var også en unik og storslagen scenografi til barndomserfaringene mine, og har helt klart preget min visualitet, og det at jeg tenker og husker i bilder. Da jeg kom til Volda, var jeg fortsatt bestemt på at det var journalist jeg skulle bli. Etter to uker ba jeg om å få bytte til Film -og fjernsynlinja. Da var det gjort.
Ta hull på bildet
-Den visuelle formen er viktig for deg, og helt avgjørende for at sluttresultatet blir slik du vil ha det. Du bruker andre fotografer til å filme for deg. Hvordan håndterer du et utfordringen som ligger i et slikt samarbeid i forhold til å få det visuelle uttrykket som du vil at filmen skal ha?
- I forhold til samarbeidet med fotografen, dreier det seg om å ta hull på bildet, komme bakenfor og finne språket, finne det som formidler smerten, intensiteten, overskuddet alt det som jeg vil at bildet skal romme. I forhold til Kim Hiortøy som var fotograf på Ungdommens Råskap, var det slik at vi nesten ikke behøvde å snakke sammen, han visste intuitivt hva jeg var ute etter. I forhold til andre fotografer er det en slags forløsning i det å se at en annen kan komme inn og gi en form til fortellingen min, gi den et språk som fungerer selv om det er en annens. Det viktige er at følelsen i bildet fanger essensen i fortellingen jeg vil formidle.
Evnen til å berøre
Margreth Olin ønsker at vi skal la oss berøre av film, og hun lar seg selv berøre:
- Filmens evne til å berøre oss, til å gjennom bildene vekke følelsene våre, er det som gjør dette meningsfullt. Jeg kan se en film som etterpå får meg til å gå ut og ta valg i livet mitt jeg ellers ikke ville ha tatt. Når jeg tenker på det, vet jeg at film har en funksjon, at det er en viktig ting å holde på med!
Mor Teresa sa at om nestekjærlighet atvi mennesker ikke må vente på ledere, vi må gjøre det selv, menneske til menneske. Med sine filmer gjør Margreth det og nå kan du selv gå og se Lullaby og la deg berøre. La det skje.
______
Onsdag 20. desember overrekker Margreth Olin underskriftslistene fra oppropet på nestekjaerlighet.no til Bjarne Håkon Hanssen i Nobels Fredssenter.
Les mer om Margreth Olin og filmene hennes på http://www.speranza.no
Les om oppropet og gi din støtte på www.nestekjaerlighet.no
- Det er ikke bare med oppropet på nestekjaerlighet.no at du gir en stemme til nestekjærligheten, den er et tydelig gjennomgangstema også i filmene dine. Hva betyr nestekjærlighet for deg som filmskaper?
- For meg handler det om å se det andre mennesket. Utgangspunktet for å leve sammen er å respektere det andre mennesket. I bibelen står det om å elske den fremmede, - det er et fint bilde på hva nestekjærlighet handler om. For meg som filmskaper handler det også om nysgjerrigheten, trangen til å se det andre mennesket. Jeg vil fortelle om og løfte frem mennesket. Jeg ønsker å snakke til noe som er i alle mennesker, det allmennmenneskelige.
Desmond Tutu sier at et enkeltmenneske er et enkeltmenneske fordi det anerkjenner andre som enkeltmennesker. Jeg tenker på at Margreth synliggjør anerkjennelsen av andre enkeltmennesker gjennom sine filmer.
Uredd allmennmenneskelighet
- Du har et sterkt politisk samfunnsengasjement, og du er uredd i forhold til å bli oppfattet som brysom blant politikere. Hva er det som driver deg og gjør deg modig?
- Mye av det jeg driver med ender opp med å bli politisk, men jeg har ikke en partipolitisk agenda, og jeg har aldri vært medlem av noe politisk parti. Jeg er opptatt av å formidle verdier. Jeg må stå for det jeg står for. Dokumentarister har en tradisjon på å være politisk engasjerte. Filmskapere som Michael Moore, Mike Lee og Kieslowski har alle et klart politisk engasjement og budskap. Vi har hatt markante stemmer i vårt samfunn før. Nå er de stemmene som snakker andre midt i mot for sakens skyld, færre. Ofte tenker jeg at det norske samfunn i dag mangler en Jens Bjørneboe, vi mangler den uredde stemmen som ikke har noe annet enn seg selv, men som bruker seg selv, som har språket. Jeg ønsker flere tydelige stemmer som tar stilling i dag, fordi disse stemmene er så viktige. Samtidig: Jeg bruker ikke film for å agitere for et budskap, og jeg ville aldri laget en film som bare en politiker kunne bruke. Jeg tilgodeser publikum med et intellekt og en humor, jeg tror de har forutsetninger for selv å tolke og forstå filmene mine. Jeg er ikke ute etter å pushe mitt budskap på andre. Jeg vil at publikum skal ha en selvstendig opplevelse når de ser filmene mine, - det viktige er at de har en opplevelse, og at denne opplevelsen kanskje gjør noe med dem, kanskje forandrer på noe slik at de er litt en annen når de går ut etter å ha sett filmen, enn de var de før de så den.
Brutal hjelpeløshet
Elie Wiesel sier at vi skal ta stilling. Han sier at det motsatte av kjærlighet ikke er hat, det er likegyldighet. Og jeg tenker at Margreth tar stilling med og uten film. Hun bryr seg.Hun gir stemme til tema som vi ikke så lett vil ta i. Hun tydeliggjør tingenes tilstand slik at vi vrir oss i kinostolen og ikke klarer å ikke se. Om vårt fremmedgjorte forhold til kropp, om ungdommens råskap, om alderdommens uelskethet. Med novellefilmen Lullaby gir Margreth Olin oss en film om menneskets sårbarhet og lengsel i forhold til å bli sett og møtt, høre hjemme hos noen, for noen, i noen. Filmen er hennes første fiksjonsfilm og handler om Falken, en hjemløs ungdom i Oslo. Gjennom et tettsittende, følsomt filmportrett med en sterk dokumentarisk klang av autentisitet, får publikum et utsnitt av Falkens liv ved å følge han gjennom et vinterdøgn i storbyen. Filmen gir oss ingen beroligende svar, den lar oss ikke hvile i noen form for filmatisk anti-depressiva. Falkens rotløse vintereventyr er en røff reise. Det er sårt og brutalt når Olin viser oss hjelpeløsheten vi alle kan gjenkjenne når evnen og viljen til å se en som trenger å bli sett, svikter. Hjelpeløsheten rammer både den som ikke ser og den som ikke blir sett. Samtidig er Lullaby en historie om og med menneskelig varme og nestekjærlighet.
Filmens evne til å skape sjelsbevegelse
- Du er ikke bare en anerkjent filmskaper, du er også en overbevisende skribent som viser en sterk evne til å bevege med ord, slik du gjør det i Dagbladspalten din. Du kunne ha skrevet bøker og gitt historiene dine romanens form om du hadde villet det. Hva er det som gjør at du velger filmen for å formidle historiene dine?
- Filmens evne til å skape sjelsbevegelse er enestående, den er unik. Bilder er vår fremste evne til å skape empati og medfølelse. Det er ingenting som overgår det mediet. I bilder ligger en grunntone som jeg som filmskaper har sjansen til å formidle for og om andre mennesker. Det handler om hvordan du med film kan fange det øyeblikket som kommer når du minst venter det, - som kanskje blir et helt avgjørende øyeblikk. Det at det er mulig, å fange slike øyeblikk, det er med på å forme livet mitt, gi meg noen knagger å henge det på. Fordi det jeg har sett, det er sant, det preger meg, og det blir en del av min sannhet, en del av hvem jeg er og hva jeg er, hva jeg tror på.
Lukkede rom og endestasjoner
Margreth Olins utsnitt av virkeligheten, både i det hun skriver og i filmene hennes, konfronterer oss med nærbilder av en fellesmenneskelig sårbarhet. Nærbilder som er ubehagelige fordi de synliggjør betente grensesnitt ved det å være menneske og medmenneske i vår tid som er vanskelige å leve i og leve med.
-Uansett om jeg skriver i spalten min i Dagbladet, eller lager film, handler prosjektet mitt om å gå inn i lukkede rom, inn i det jeg tenker på som menneskets endestasjoner. I disse rommene vil jeg gå inn med lommelykt og utforske, se hva som fins. Jeg har alltid vært opptatt av det som skjer når vi beveger oss ved endestasjoner, hva som skjer når vi befinner oss ved en slik endestasjon i livet, hva det gjør med oss.
Vil bakenfor estetikken
- Hvordan tenker du som filmskaper om det å bruke bilder for å fortelle en historie, formidle et budskap? Hva er viktig for deg når du velger bildene?
- Enhver samtid har et rådende formspråk, en måte å fortelle historier på. Jeg ønsker å gå bak formen, gå bak estetikken og bruke formen til å fortelle om ting på en ny måte. Valg av språk er avgjørende for å fortelle en historie. Å finne formspråket handler om å fange rytmen, finne den klangen som filmen må ha. Når jeg leter etter den rytmen, bruker jeg all min egen livserfaring, også ved å gå tilbake til barndom og lete etter overgangene, bilder på tilstander og følelser som uttrykker det jeg er ute etter å si noe om.
Følelsen i bildet
Margreths filmprosjekter starter alltid med et bilde, som uttrykker essensen i den historien hun vil fortelle:
- Jeg tenker og husker i bilder. Når jeg arbeider med et nytt prosjekt, venter jeg alltid på at dette ene klare bildet skal komme til meg og gi meg språket, gi meg formen jeg trenger. Jeg kan ha gjort mye, gjort research, skrevet manus, og på mange måter være klar men likevel ikke ha funnet formen jeg vet at fortellingen skal ha. Det er alltid étt klart bilde som kommer, og når det kommer, da vet jeg at da er jeg klar, da kan jeg gå i gang. Da vet jeg at språket er løst og at formen er funnet, og da vet jeg at jeg kan lage en film om blir god. Det kan være et bilde jeg ser på utstilling, eller hvor som helst, det er følelsen bildet uttrykker som er viktig, som fanger hele filmens essens. Det éne bildet er ikke nødvendigvis med i den endelige filmen men følelsen i bildet er der.
- Filmen Dei mjuke hendene startet med at jeg så et fotografi av en aldrende kvinnehånd gjennom et vindu. Jeg så og så denne hånda mot vinduet, jeg så linjene i håndflata, så livslinja, og det var da jeg fikk dette bildet av alderdommen som er stengt inne, i hus og i kropp. Vi gjemmer den bort på syke og aldershjem, den er stengt inne i kroppen og den er stengt inne i hus. Alderdommen bor i avstengte rom, og jeg ville at filmen skulle foregå innenfor rommene, innenfor veggene, jeg ville vise det menneskelige stengt inne i rom. Det løste rytmen, forløste filmen, ved at det ga formen og språket som den filmen måtte ha.
Sårheten i ingenting
- Hva var dette éne forløsende bildet du fikk da du arbeidet med Lullaby?
- Når Jørgen, som spiller hovedpersonen Falken i filmen, fortalte meg at stedet hvor han brukte å sove var jevnet med jorden, da visste jeg at nå kan jeg skrive historien om Falken. Bildet jeg så for meg, av Falken som står der og ser stedet sitt jevnet med jorda, og den sårheten som ligger i det å stå på null, stå på bar bakke og ha ingenting unntatt soveposen sin, dét bildet gjorde at den fortellermessige formen ble klar for meg. Da visste jeg hvordan filmen om Falken skulle bli.
Uforløst lengsel
- Falken er full av uforløst lengsel. Filmen starter med at han sender ut en desperat melding i håp om å få en respons fra omgivelsene: fortell meg at du ser meg. Han er langt nede ved filmens start, og jeg tar han enda lenger ned i fortsettelsen. Lengselen finner han ikke noe endelig svar på. Forfatteren Hanne Ørstavik har sagt noe så fint om lengsel: Lengt er noe av det såreste vi mennesker har, det fins kanskje ikke svar på den, men det tar ikke lengselen bort. Det er noe av dette jeg vil si noe om i Lullaby. Vi bærer alle på en lengsel etter å bli sett, etter å høre til, og vi kan gjenkjenne den hos Falken, og den lengselen gjør oss alltid sårbare, og den blir ikke borte. Jeg ville at filmen skulle vise denne sårbarheten.
Så godt sett
- Når visste du at det var film du ville arbeide med?
- Jeg har alltid elsket å fortelle historier, og jeg skrev alltid de lengste stilene når vi hadde stiloppgaver på skolen. Stilene mine ble lest opp for klassen, og jeg leste dem høyt hjemme for mamma. Jeg har dette klare minnet av at jeg sitter på kjøkkenbenken og leser høyt for mamma når hun kommer hjem fra jobb. Hun står og skreller poteter til middagen og luter hodet mot kjøkkenskapet og tårene renner mens jeg leser høyt, og hun sier Sånn er det Margreth, det er så sant det du har sett, og det er så godt sett. Og jeg husker at jeg ville det skulle være sant, jeg ville at mamma skulle si at det var godt sett, at hun skulle se at det jeg hadde sett, var sant. Da visste jeg at det å fortelle det jeg ser, var noe jeg måtte fortsette med. Jeg var lenge sikker på at det var som journalist jeg skulle fortelle om det jeg så, og etter hvert ble det studier i medievitenskap i Bergen.
Et språk som snakker gjennom bilder
-Med filmlitteraturen åpnet det seg en ny og helt magisk verden for meg. Jeg har alltid tenkt og husket i bilder. Det å oppdage at det fins et språk som snakker gjennom bilder var stort, det var helt fantastisk. Jeg er som mange andre barn fra det tradisjonelle arbeiderklassehjemmet, oppvokst i et hjem uten bøker. Litteraturen jeg hadde tilgang på, var såkalt kiosklitteratur. På den lokale kinoen, frem til den brant ned, ble det bare vist filmer som Olsenbanden og ET. Jeg hadde ikke tidligere oppdaget eller opplevd kraften og potensialet som lå i film som medium for fortellingen. Samtidig har jeg vokst opp med en sterk muntlig fortellertradisjon, og den arven har vært viktig for meg. Naturen og landskapet på hjemstedet mitt var også en unik og storslagen scenografi til barndomserfaringene mine, og har helt klart preget min visualitet, og det at jeg tenker og husker i bilder. Da jeg kom til Volda, var jeg fortsatt bestemt på at det var journalist jeg skulle bli. Etter to uker ba jeg om å få bytte til Film -og fjernsynlinja. Da var det gjort.
Ta hull på bildet
-Den visuelle formen er viktig for deg, og helt avgjørende for at sluttresultatet blir slik du vil ha det. Du bruker andre fotografer til å filme for deg. Hvordan håndterer du et utfordringen som ligger i et slikt samarbeid i forhold til å få det visuelle uttrykket som du vil at filmen skal ha?
- I forhold til samarbeidet med fotografen, dreier det seg om å ta hull på bildet, komme bakenfor og finne språket, finne det som formidler smerten, intensiteten, overskuddet alt det som jeg vil at bildet skal romme. I forhold til Kim Hiortøy som var fotograf på Ungdommens Råskap, var det slik at vi nesten ikke behøvde å snakke sammen, han visste intuitivt hva jeg var ute etter. I forhold til andre fotografer er det en slags forløsning i det å se at en annen kan komme inn og gi en form til fortellingen min, gi den et språk som fungerer selv om det er en annens. Det viktige er at følelsen i bildet fanger essensen i fortellingen jeg vil formidle.
Evnen til å berøre
Margreth Olin ønsker at vi skal la oss berøre av film, og hun lar seg selv berøre:
- Filmens evne til å berøre oss, til å gjennom bildene vekke følelsene våre, er det som gjør dette meningsfullt. Jeg kan se en film som etterpå får meg til å gå ut og ta valg i livet mitt jeg ellers ikke ville ha tatt. Når jeg tenker på det, vet jeg at film har en funksjon, at det er en viktig ting å holde på med!
Mor Teresa sa at om nestekjærlighet atvi mennesker ikke må vente på ledere, vi må gjøre det selv, menneske til menneske. Med sine filmer gjør Margreth det og nå kan du selv gå og se Lullaby og la deg berøre. La det skje.
______
Onsdag 20. desember overrekker Margreth Olin underskriftslistene fra oppropet på nestekjaerlighet.no til Bjarne Håkon Hanssen i Nobels Fredssenter.
Les mer om Margreth Olin og filmene hennes på http://www.speranza.no
Les om oppropet og gi din støtte på www.nestekjaerlighet.no
Margreth Ohlin
Agnete Brun