Lee Friedlander - Retrospektiv

Friedlander har gjennom en drøyt 50 år lang karriere utforsket alle tenkelige sjangrer i dokumentarfotografiet, men har samtidig fastholdt en uhøytidelig, intuitiv, og utpreget lekende tilnærming til sine motiver. Bildene kjennetegnes av intrikate formeksperimenter, og Friedlander utviser en ustoppelig nysgjerrighet for hele bredden i det dokumentariske utrykket, fra landskapsbilder, portretter, og stilleben, til gatefotografi, familiebilder, arkitekturstudier og akt.

På 1950- og tidlig 1960-tallet hadde bildemagasinene fremdeles et overtak på tv-mediet, og det var mange muligheter for frilansfotografer som vandret gatelangs på jakt etter oppdrag. Friedlander jobbet frilans for bildemagasiner som Harper’s Bazaar, Sports Illustrated, Seventeen, Holiday, m.fl., frem til tidlig 1970-tallet, da han endelig fikk økonomisk frihet til å vie seg til kunstfotografiet på heltid.

Allerede i midten av tenårene tok han små fotooppdrag i sin hjemby, Aberdeen, Washington. I 1952 dro Friedlander til Los Angeles, og ble innlemmet i et kunstnermiljø rundt den karismatiske fotografen og maleren Edward Kaminski. Her dyrket Friedlander sin sterke interesse for musikk, og han fikk nære venner, bl.a. saksofonisten Jimmy Giuffre og jazzfotografen William Claxton, og god kjennskap til den gryende scenen for vestkystjazz som den gang blomstret opp. Mange av frilansoppdragene hans i Los Angeles var musikkrelatert, og flere av bildene hans endte etter hvert opp på diverse platecover. New York City var imidlertid mulighetenes by for ambisiøse fotografer, hvor hovedkontorene til de fleste bildemagasinene lå. Friedlander flyttet til New York for å prøve lykken i 1955, og her kom han raskt i kontakt med mange av de ledende kreftene i amerikansk fotografi den gang.

Walker Evans og Robert Frank var allerede etablerte størrelser da Lee Friedlanders karriere for alvor tok av tidlig på 1960-tallet. Walker Evans var på den tid redaktør i Fortune Magazine og Robert Frank hadde nylig fått utgitt ”The Americans. Arbeidsstipendene fra den amerikanske Guggenheimstiftelsen var essensielle for at disse tre fotografene fikk utvikle seg kunstnerisk. Evans fikk sitt første i 1941, mens Frank mottok for sitt sviende USA-portrett i 1955/56. Som konsulent for Guggenheimstiftelsen anbefalte Evans at Lee Friedlander skulle få sitt første arbeidsstipend tildelt i 1960, noe som også ble fulgt opp i 1962. Innflytelsen er til tider sterk, også fotostilistisk, men Friedlander har rendyrket en snapshotestetikk som er mer opptatt av fotografimediets formale kvaliteter enn den stedsbeskrivende og utstuderte stilen til Evans, og den mer subjektive og samfunnskritiske stilen til Frank.

I museums- og galleriverden fikk Friedlander sitt gjennombrudd i 1963, da Nathan Lyons kuraterte hans første separatutstilling ved George Eastman House, i Rochester, New York. Lyons presenterte også den banebrytende gruppeutstillingen ”Contemporary Photographers: Toward a Social Landcape” samme sted i 1966. John Szarkowski, direktøren ved avdeling for fotografi ved Museum of Modern Art, var også en tidlig tilhenger av Friedlanders arbeider, og inkluderte dem bl.a. i gruppeutstillingene ”Photographer’s Eye” fra 1964 og ”New Documents” fra 1967.

Friedlander blir kreditert for først å sette ord på 60-tallsbølgen av fotografer som var opptatt av det amerikanske ”sosiale landskapet”. Men ulikt den tidligere generasjonen av dokumentarfotografer, som for eksempel Lewis Hine og Farm Security Administration-fotografene, som bl.a. var opptatt av å avsløre de vanskelige levekårene til barne- og gårdsarbeidere under depresjonen, rettet Friedlander blikket mot det hverdagslige gatelivet. Det ”sosiale landskapet” i Friedlanders New York er ikke preget av politiske motsetninger, men i stedet av storbylivets visuelle gåter og puslespill. Mennesker her er omgitt av et utall parallelle virkeligheter som sneier, krysser og går opp i hverandre, avskjært av lyskryss, søppelkasser, inngjerdinger og av andre elementer i bylandskapet som oppfattes gjerne som forstyrrende. Formmessig bruker Friedlander reflekterende flater, markante lys- og skyggeeffekter, ulike skalaer mellom forgrunn og bakgrunn, figurer og gester, hele registeret av komposisjonelle virkemidler, og gjenskaper ofte en sterk følelse av klaustrofobisk urbanitet.

Friedlander har dessuten utvilsomt vært en av de sterkeste drivkreftene for utbredelsen av fotoboken som medium og kunstform. Sin første fotobok, ”Self Portrait”, allerede en klassiker i fotolitteraturen, utga Friedlander i 1970 på sitt eget forlag, Haywire Press. Siden har han fått utgitt flere titalls monografier med egne bilder, ofte i små opplag, og med svært høy billedkvalitet, ikke minst takket være nært samarbeid med foto- og boktrykkspesialister som Richard Benson og Thomas Palmer.

I løpet av sin karriere har Friedlander stort sett jobbet i svart/hvitt med en 35mm Leica, det arketypiske kameraet for moderne dokumentarfotografer. I løpet av 90-tallet gikk Friedlander imidlertid over til å bruke et Hasselblad Superwide, et mellomformatkamera, som skapte en helt ny dimensjon i hans billedverden.

Utstillingen ved Preus museum dekker hele Lee Friedlanders karriere og viser en rekke eksempler fra hans mange fotoserier i bokform, deriblant fra ”American Monuments”, ”Self Portrait”, ”Apples & Olives”, ”Family”, ”Sticks & Stones”, ”Nudes”, m.fl.

Utstillingen er produsert av Hasselblad Center, Gøteborg.