Andreas Gursky's nye fotografier

Utstillingen er delt mellom to gallerier: ni verk stilles ut i det tradisjonsrike White Cube (til 5. mai) og tre verk vises hos Monika Sprüth Philomene Magers, i deres nye galleri i London (til 12. mai).

Har størrelsen en betydning?
For Gurskys bilder betyr størrelsen alt. Både den fysiske størrelsen, men også omfanget av detaljer i fotografiene. De er proppfulle av informasjon som er strukturert lik en doktorgradavhandling. Kanskje ikke like akademisk tørre, men de gir deg muligheten til å se verden på en måte du ikke har gjort før. De er tatt fra en elevert synsvinkel vi sjelden har mulighet til å studere verden fra. Et sted mellom Kongen på slottsbalkongen og en annen fyr i himmelen. En synsvinkel vi også finner igjen hos Jeff Wall og Gregory Crewdson. Likevel blir bildene svært forskjellige. Gursky er ikke like interessert i å hinte til et mulig narrativ, som nordamerikanerne. Hans interesse ligger i å observere verden rund oss, og gi den en interessant visuell form. Strengt organisert symmetri. Likheter i mikro- og makrokosmos er et av de sentrale temaene. En utvidelse av typologien til Becher. Ikke lenger eksklusivt orientert som en motivkategori, industri strukturer, men strukturer og sammenhenger i selve naturen. Hvordan vi griper inn i den, og hvordan vi repeterer dens mønstre i våre egne omgivelser. For eksempel den slående likheten mellom en maurtue og innsiden av en stor børs.

Denne fra innsiden-følelsen går også igjen. Det er ikke bare Gurskys synsvinkel som er ukjent for de fleste av oss, men også stedene som blir fotografert. Inne i børsen, inne i Nord Korea og ikke minst inne i neutrion observatoriet i Kamioka-cho (Japan). Innsyn i ellers forbudte verdener er en trollbindende kvalitet ved Gurskys verk. Bildene er spennende i tillegg til å være store.

Tysk distanse mot fransk engasjement
Blant de ni bildene som henger i White Cube er tre fra Ariang Festivalen i Nord Korea. En festival til minne om Kim Il Sung. Bildene tar del i det enorme spetakkelet konstruert til ære for det avdøde statsoverhodet. De videreformidler den visuelle overdådigheten som oppstår idet tusener av pur unge gymnaster utfører strengt koreograferte øvelser. Sett fra perspektivet til den som har planlagt, og i siste innstans har størst nytelse av opptoget. Til forskjell fra Philippe Chancel, (se omtalen av Deutsche Börse utstillingen). Chancel vektlegger å synliggjøre den merkelig og surrealistisk estetikken i et undertrykt samfunn. Selv om Chancel også observerer er han engasjert på et aktivt plan. Gurskys observasjon er kaldere og til dels mer kynisk. Den underbygger storheten ved denne totalitære maktdemonstrasjonen, uten å stille de nødvendige kritiske spørsmålene. Dette er et av de sentrale spørsmålene ved denne Becher tradisjonen. Går det an å fotografere noe helt nøytralt. Kan et fotografi av en politisk maktdemonstrasjon være nøytralt? Spørsmålet er for stort til å bli besvart her, men det er stilt.

Det nye i det nye
”F1 Boxenstopp I-IV” som hver måler to ganger seks meter henger på hver sin vegg i et kvadratisk rom. Disse bildene peker ut en nyere retning i Gurskys virke. Hvert bilde inneholder to Formel 1 pitstops (på godt norsk). Det er to konkurrerende lag i hvert bilde, som er frosset i samme situasjon. I hva som ser ut til å være akkurat samme øyeblikk. Bildene trekker i retning av de tidligere nevnte Wall og Crewdson. Selv om den strengt strukturerte komposisjonen fortsatt er til stede er fokus nå på den menneskelige samhandlingen i bildene, og relasjonene dem imellom. Menneskene er blitt større og har fått litt mer identitet. Publikum, teknisk personell og de lettkledde strategisk plasserte racerbimboene, kan skilles fra hverandre. - Et par grådress-kledde menn sirkler galleriet og smiler fornøyd med slesk latter hver gang de klarer å finne en av fristerinnene, og forsikrer hverandre om at dette er genial kunst. Før de fortsetter ut til resten av lunsj pausen sin. -

Sport
Det er generelt mye sport i Gurskys nye bilder. Enten det er Tour de France (Monika Sprüth Philomene Magers), synkron masse gymnastikk i Nord Korea, eller Formel 1. Store sportsarrangementer har de essensielle grunntemaene i Gurskys interessefelt og fungerer godt som analogi. Store folkemasser, et intrikat system av strukturer og systemer, fra spilleregler til strengt organiserte racerbaner. Klart skille mellom forskjellige samfunnsgrupper; deltagere, funksjonærer, teknikere og publikum. Kanskje Gursky snakker om hvordan vi alle er låst inn i en struktur og et system, enten som gymnast i Nord Korea, eller som publikum i et galleri med alle dets kurtiser, sedvaner og fordommer om betraktningens kunst.

Raymond Alv K. Egge
London, april 2007