Alexander Rodchenko i Roma

Alexander Rodchenko var en kunstner som gjorde seg gjeldende i Russland i perioden etter Oktoberrevolusjonen i 1917. Visjonen om et nytt samfunn med kommunistiske verdier fremmet en avant-garde-bevegelse som ønsket å benytte kunst til å bedre livssituasjonen sin. De sympatiserte med Lenin og Bolschvik-partiet som hadde tatt over etter at Romanovdynastiet kollapset etter 1.verdenskrig. Lenin døde i 1924 og Stalin styrte USSR med jernhånd uten rom for avant-garde-kunst. Men Rodchenko klarte allikevel å danne Konstruktivistbevegelsen som ønsket å kombinere kunst og politikk for å skape et kommunistisk samfunn. Som en modernistisk bevegelse, mente disse kunstnerne at kunst bare eksisterer i seg selv – at et bilde ikke kan referere til noe annet enn seg selv. Hvordan kan kunst skapt i revolusjonens ånd ikke referere til noe annet enn seg selv som kunstverk?

Jeg befinner meg ved et av Romas mange turistattraksjoner, nemlig Spansketrappen. Alexander Rodchenkos arbeider blir vist på The Shenker Institute, som likner mer på et kontorlandskap enn et galleri. Fotografiene er spredt rundt i flere rom samt ganger. Det er 35 grader pluss og selgerne utenfor får en uønsket plass i min kunstopplevelse. Men det er akkurat det dette er; en opplevelse. Man kan ikke alltid skille mellom kontekst og verk. Noen ganger er akkurat det som skjer i ens egen virkelighet med på å avgjøre hvordan man opplever kunstverket. Og i denne sammenheng satte det yrende livet jeg kunne observere fra galleriets veranda, sitt preg på fotografiene fra Russlands 20- og 30-tall.

Fotografiene
Rodchenko var som kjent kommunist, og ønsket om å forandre det samfunnet han levde i gjennomsyrer fotografiene hans. Motivene han opererer med er mennesker og industri. Det industrielle i det menneskelige. I sine portretter får mennesket en maskinell status, som noe overjordisk. Jeg tenker med en gang på Hitlers senere propagandaplakater over den ariske gutt og de ariske jente. Videre har Rodchenko noen fantasiske fotografier av mennesket i forskjellige sammenhenger hvor også det industrielle eller det konstruerte gjør seg gjeldende. Et fotografi av en kvinne som sitter på et busstopp. Over hele henne fallet et raster av skygger på grunn av solen som skinner gjennom et gitter i taket. Symmetri og geometri er begreper man lett griper til i beskrivelse av Rodchenkos komposisjoner.

I tillegg til disse stramme komposisjonene legger man fort merke til Rodchenkos søkende blikk. Han skifter perspektiv hele tiden og jobber mye med fugle- og froskeperspektiv både i sine skildringer av mennesket i kontekst og i sine ansiktsportretter. Det er veldig interessant å se på forskjellen mellom de forskjellige portrettene hans. Noen er totalt upersonlige og referere som sagt til kommende tiders propagandaplakater. Her konsentrerer han seg kun om ansiktene og jobber med typer som The worker´s Faculty Student fra 1924 og Pioneer Girl fra1930. Han har fotografert mange studenter frontalt og fremstiller på den måten disse mer som typer enn personligheter. Jeg ser for meg August Sanders typologiske portretter av ”Bakeren”, ”Smeden”, ”Tyven” osv. Men stemningen i Pioneer Girl av en annen karakter. Hun er fotografert i froskeperspektiv og skuer mot fremtiden. Den første referansen jeg fikk i møtet med dette fotografiet var Michelangelo´s David hvor den bibelske figuren er fremstilt akkurat idet han får øye på sitt livs fiende, nemlig Goliath. Det er denne stemningen jeg finner igjen i Rochenko´s fremstilling av pionerjenta., følelsen av å være uslåelig.

The Shenker Institute viser også en serie med idrettsfotografier. Det være seg gymnastikk i Russland på 1930-tallet. Rodchenko fremmer her nok en gang en mekanisk menneskefremstilling. Mekaniske mennesker i flokk eller som pyramide. Ved siden av disse fotografiene er det plassert et bilde av gir eller tannhjul som en direkte link til gymnastikkbildene. Mennesket som del av et mekanisk system. Om man kan kalle dette propagandistisk kunst er sikkert noe man kan diskutere, men jeg vil tørre å påstå at det ikke er langt unna ...

Videre har han noen veldig personlige og nære portretter som ikke fremstiller mennesket enten som overmenneskelig eller som type, men som personligheter. Han har noen fantastiske portretter av sin mor fra 1924 samt andre portretter av menneskene i Russlands kulturliv; poeter, skulptører, forfattere. Her konsentrerer han seg fullt om ansiktene og går nært på motivene sitt. Blikkene til de portretterte utgjør en stor del av bildene. Direkte, drømmende, skeptiske, spørrende. Man får følelsen av å se mennesker som ønsker å gjøre en forandring. Dette er selvfølgelig mye fordi man ikke kan unngå å se alle disse fotografiene i en politisk kontekst. Men det er alltid snakk om seriøse fotografier, både kompositorisk og motivmessig.

Konseptet/tanken bak
Hvis jeg forsøker å se på Rodchenkos fotografier utenfor den politiske konteksten, opplever jeg en fascinasjon over hans søkende blikk. Fotografiene virker å være film-stills, utsnitt fra filmer. Jeg ser for meg hvordan Rodchenko har beveget seg rundt sine utvalgte scener. Høyt og lavt. Søkende. Som en filmskaper. Dette er øyeblikksbilder med mye bevegelse, allikevel med en stram komposisjon av geometriske former. På den måten kombinerer han det tilfeldige og det konstante, det menneskelige og det industrielle på en estetisk måte.

Som modernistisk kunstner jobbet han også med teorien om det mediumsspesifikke ved verket, verkets autonomi. Dette gjør han på en snodig og selvrefererende måte. For eksempel i sitt portrett av fotojournalisten Vadim Kovrigin ved Volga kanalen fra 1934. Her fotograferer Rodchenko Vadim idet Vadim fotograferer Rodchenko! På den måten kommenterer han fotografens tilstedeværelse i skapelsen av bildet. Også i andre fotografier innlemmer han seg selv fysisk eller ved å antyder fotografens tilstedeværelse i fotografiet. Det modernistiske konseptet jobber han med i mange av sine fotografier. I et bilde har han fotografert fire mennesker ovenfra, og alle disse kaster lange skygger. Rodchenko kommenterer her forholdet mellom den 3dimensjonale i menneskene og det 2dimensjonale i skyggene. Slik poengterer han fotografiets flathet, dets mediumsspesifisitet. Fotografiet er ikke et vindu ut mot verden, det er like flatt som skyggene man selv kaster på asfalten. Man kan også trekke en mer filosofisk linje til Platon´s hulelignelsen. Vi forholder oss alle til skygger av noe større..

I forbindelse med MoMAs utstilling av Rodchenko i 1998, skrev museet at: ”In harmony with the revolutionary goal of an ordered, technologically advanced society, Rodchenko strove for an objective, impersonal art, stripped of description and narrative, and devoid of spiritual or metaphysical trappings.” Jeg kan ikke si meg enig i disse beskrivelsene, da jeg opplever Rodchenkos fotografier både som personlige, subjektive, spirituelle og metafysiske. Dette er en kunstner som snakker til en på utrolig forskjellige nivå. Ta turen til Roma!

Du kan for tiden oppleve Rodchenko to steder i Roma. The Museum Series Portfolios vises på The Shenker Institute, Piazza de Spagna. Fra 4. juni til 28. September, mandag-fredag kl 11-19, lørdag kl 11-15. Og The Limited Edition Prints ble vist på Galleria Valentina Moncada, Via Margutta. fra 4. til 22. juni.

http://www.shenker.com/rodchenko_rm.php