Photo som Camp

Tidlig start
Med ankomst midt i Arne Nævras foredrag, startet dagen med realisme i form av visuell dokumentasjon av klimatrusselen. Etter å ha blitt nesten blendet av et inngangsparti med et overbevisenede lysutstyr utstillt, listet jeg meg inn i en hule av et mørkt, men koselig lokale. I enden av rommet lyste fotografiet av en isbjørn balanserende på et isflak, og Nævra forklarte oss hva vi her så, etterfulgt av flere bilder med isbjørn på mindre og mindre flak.

I tillegg til Nikons og Profildatas gratisforedrag, var det mange foredragsholdere denne torsdagen. En av disse var Simon Cederqvist som leverte et speilblankt, glossy og underholdene foredrag.

Simon Cederqvist jobber strengt teknisk, med mye etterbehandling, og i tillegg til å få innblikk i noen av hans trisks og miks ble vi innlemmet i hans barndom og streberske karriere. Timingen hans var god, og da jeg følte vi kjente hverandre litt bedre enn ved første øyekast, betrodde han oss historie på historie akkompagnert med fotografiene de utspilte seg rundt. Jeg får nesten alltid et nærere forhold til bilder, når jeg blir fortalt historiene og de små hendelsene som har funnet sted før og etter knipset. Selv når bildene ikke akkurat treffer min personlige estetiske smak.

Fra reklame til budskap
Morten Qvale derimot, la ikke så mye vekt på historikken rundt bildet, heller historikken i bildet. Han virket ikke helt på topp denne dagen, noe de resterende tilhørerne fikk bekreftet senere av Marcel Lelienhof, - Det hadde visst blitt en fuktig og sen kveld for dem begge dagen før.

Derfor er jeg litt i tvil om hvor mye hensyn jeg skal vise, og hvor direkte jeg skal ta Morten Qvale på ordet når han etter å ha vist oss et glossy reklame foto av en rød bil uttaler; “Bare ved å konvertere et fargebilde til et sort hvitt bilde, blir det plutselig et kunstbilde”. Fra farge til sorthvitt, og vips ble reklamefoto kunst! Jeg må si jeg kvapp litt til i stolen, og håpet på vegne av fotografiets kamp for å oppnå status og respekt innen kunst scenen, at jeg misforsto utsagnet. Det neste bildet som ble vist var det samme bildet, men denne gangen uten rød glans i panseret. Jeg var fortsatt i tvil om tyngden av alvor i utsagnet.

Det var et forfriskende innslag med Marcel Lelienhof etter en lang dag formet som en blankpolert salgsfremmende visuell masse i hode. Hans foredrag skilte seg ut i form av mening og budskap. I alle fall med et helhetlig forsøk på det. Jobbene han presenterte for oss var stort sett kampanjer for veldedighets organisasjoner, i tillegg til noen egne prosjekter. Det visuelle inntrykket opplevdes friskt og røft i den sammenhengen det ble presentert i. Det var såpass sent på dagen, og etter så mange inntrykk fant jeg det vanskelig å skille helt ut om det var gleden over å se noe som virket mere genuint, eller om dette faktisk var så bra. Uansett føltes det godt, og jeg håper nesten arrangørene hadde gjort et såpass bevisst valg i Lelienhofs plassering i programmet, for da traff de godt.

Siste ut var hovedattraksjonen Andy Earl. Han serverte oss det alle nok hadde håpet på. Skarp ironisk humor, i god miks med sladder fra kjendis verden, dog godt maskert og presentert for kulturelitens samvittighet som små historier fra en fotografs hverdag.

Her var det alt fra Prince som aldri møtte opp, men som tilslutt resulterte i kun tre (perfekte) bilder, til madonna og hennes narsissisme representert gjennom en mengde designere og forgudere som alltid måtte være på settet.
Publikum koste seg, undertegnde også tiltross for en lang dag, og Andy Earl så ikke ut som om han hadde gjort annet enn å stå på scenen. Bortsett fra å ta en mengde imponerende bra bilder.

Iselin Linstad Hauge

Interfoto:
http://www.interfoto.no/