Herdis Maria Siegerts 'Hommage'

Med et minimalistisk og utelukkende monokromt uttrykk har Herdis Maria Siegert utformet presise og estetiske utsnitt av naturen som omringer oss. Nærmest dyrisk utseende orkideer formeres med erotiske svaberg og brusende hav. Komposisjonene bringer typiske naturelementer til et nytt nivå hvor den allmenne oversikten over landskapet blir erstattet med et langt mer personlig og detaljert innsyn. Dette gir en umiddelbar følelse av nærvær som igjen stadfester den ekstreme sårbarheten i landskapet rundt oss.

Nettopp denne sårbarheten bringer Siegerts bilder inn i samtiden og dens utfordringer. For selv om hun ikke selv direkte knytter sine arbeider til en bestemt kontekst, så gjør kanskje tiden og dagens tankebaner det for henne? Samtidig som lokal-/riks-/og globalpressen bretter ut symptomene på naturens nærmest sikre vei mot en grusom ende, med bilder så direkte at de nesten blir frastøtende – så finnes det også en sannhet om de brikkene som fortsatt er hele, som fremdeles gløder og minner oss om at det fortsatt er en kamp å kjempe. Disse trenger en konservator, en som kan forevige dem slik at vi alle kan få se at det faktisk nytter. Sånn sett følger Siegert en tradisjon som lenge har vært fotografiet forunt, hvor det sårbare og skjønne blir estetisert ytterligere for å vekke frem følelsene som kan påvirke oss til å ta vare på fremfor å reparere.

Man kan muligens tenke at denne typen fotografier blir kjedelige og heller bør opptre som pene bilder på stueveggen fremfor i et anerkjent kunstmuseum. Til tross for det estetiske utgangspunktet forblir mange av Siegerts bilder ganske tradisjonelle og ordinære. De er vakre, men sjelden unike. Men kanskje det i seg selv ikke er så viktig? For selv om uttrykksformen er velkjent er motivene likevel enestående og således nye brikker i spillet om naturen og dens foretrukne eksistens.

Dette bringer ”Hommage” begrepet frem. Siegert bringer med sine bilder hommage til naturen og hyller dens uomtvistelige skjønnhet – til den fotografiske tradisjonen som aktivt arbeider for å opprettholde en balanse i vår visuelle oppfatning av landskapet – og kanskje hun til og med hyller seg selv for sine 20 år som fotokunstner? Det har hun i alle fall fortjent.

Er det dvale i Tønsberg-distriktet høst- og vinterstid, så håper jeg det gløder i lampene og blir travelt ved Haugar kunstmuseum.

Nå er ditt nærvær ønsket!