Ingen konge på Haugen

Det har blitt stort og flott og publikumsvennlig i Interfotos nygamle lokaler på Høvik, og legger du til en usedvanlig imøtekommende og profesjonell stab med førsteklasses, førstehånds kunnskap om varene de selger og server, er lanseringen av nye lokaler bare en bekreftelse på at den største har livets rett i dette markedet.

Markeringen av livsretten gjorde også Interfoto feiende flott ved å invitere til en rekke åpne arrangementer sist uke.

Fredag 16. januar 2009 klokken 1700 var det duket for et foredrag ved reklamefotografen Jens Haugen. Forhåndsomtalen var sprek og arrangementet fortonet seg som spennende. Slett ikke alltid at det å stille på jobb klokken 1700 en fredag i januar er lystbetont, men denne fredagen var det med forventning at jeg satt i slapsete rushkø utover motorveien til Bærum.

Men akk. Ikke vet jeg med sikkerhet hvor lenge Eva egentlig var i paradis, men mon hennes himmelske karriere ikke forløp lenger enn undertegnedes lysttilstand på Høvik sist fredag.

For riktignok har Haugen en imponerende kundeliste å vise til, og bildene hans er vel omtalt av mange. Det står ikke på dét. Hadde Haugen bare visst å vise bildene sine, til oss snaue femti publikumere som hadde tatt veien for å se. Nuvel, sikkert også litt for å lytte, men vel aller mest for å se. Når Norges største fotohus inviterer fotografer til å oppleve en fotograf, må man jo at utgangsgpunkt i dét, at det først og fremst handler om å se.

For Haugen handlet det imidlertid først og fremst om å skravle. Og dét i femtifem samfulle minutter, og uten at særlig mange av oss lo særlig mye når han noe insisterende forsøkte å få oss til dét.

Danseren Isadora Duncan har sagt det så godt at det nesten ikke kan sies bedre, og jeg synes det passer å sitere henne her: If I could say it, I didn´t have to dance it. En biografi med røtter i Hamar og forlorne musikerambisjoner er muligens en grei nok ouvertüre når høydepunktet handler om oppdrag for kunder som Volkswagen og Hyundai. Ikke småstein i norsk målestokk. Jeg kan la meg imponere av både dét og av bildene som Haugen produserer. Men å svinebinde publikum med et hjemmesnekret talk-show med seg selv i rollen som både vert og gjest ble en amatørmessig feileksponering, og proporsjonalt lite imponerende, for å si det sånn.

Og når Haugen selv åpenbart var forført av sin egen kobling mellom det å tenke lyd og det å tenke lys, altså analogien mellom musikk og fotografi som frekvens og bølger, så var det for såvidt sjarmerende nok, men bare helt til det ble tydelig at han ikke har besøkt gamle venner som har tenkt, skrevet og beskrevet i forhold til dette fenomenet før. Steiner. Goethe. Strömholm. Richter. Picasso.For å nevne noen, om ikke i fleng. Kanskje er det noe med at når man gir seg i kast med så grunnleggende analogier innen sitt profesjonelle fagfelt, virker det fort litt mot sin magiske hensikt når man ikke har referanseknaggene på stell.

Da min klokke tikket inn til 17.57 og Haugen fortsatt ikke hadde gjort noe annet ennå skravle foran de fremmøtte og et blendende blankt lerret, gikk jeg ut av døren på Høvik og inn i helgen. Det var jeg ikke alene om. Det var flere som trippet ned trappen. Det er lov å håpe på at de som ble sittende igjen fikk bildevaluta for inngangspengene sine, til sist.

Som landets største profesjonelle fotohus ønsker jeg meg at Interfoto igjen vil invitere til spennende møter med fotografer og andre beslektede artsfrender som kan inspirere og engasjere. Om bidragsyterne da vet å ikke undervurdere pulikums høflige tålmodighet med sin overvurderte snakkesalighet, men gjør det de er kjent for å være best på, kan det fort gjelde å kjenne sin besøkelsestid. Ingen konge på Haugen på Høvik sist fredag, men vi venter i spenning på neste ridder av lyset!