Med gamle foto som inspirasjon

- Det begynte nokså tilfeldig, forteller Tor-Arne Moen.
- For noen år siden flyttet jeg inn i en av de flotte funksjonærboligene til Norsk Hydro på Notodden. De hadde i flere generasjoner vært bebodd kun av Hydro-ansatte som ikke hadde satt videre spor etter seg, og husets historie var meg en gåte. Men en vakker dag sto en eldre dame på trappa. Hun var født i dette huset, og spurte om hun kunne få komme inn og få et lite gjensyn med sitt barndomshjem. Hun hadde med seg et fotoalbum som ikke bare viste huset og hagen slik den hadde vært i hennes barndom og ungdom, men også foreldre, slekt og venner. Bildene var fra før krigen og opp til på 50-tallet en gang.

- Jeg fattet interesse for albumet, i første omgang fordi det så godt dokumenterte en del av historikken til huset jeg bodde i. Derfor ba jeg om å avfotografer bildene.
Og der på min store 24 tomers Mac dukket de små svart hvitt familiebildene opp på en måte jeg aldri før hadde sett små albumbilder. Mange av disse motivene ble siden omskapt med pensel og olje på store lerreter. Det var starten, forteller Moen.

Alltid fotografert
-Jeg har ”bestandig” fotografert; helt fra jeg var liten. Jeg har en stor samling med alle mine gamle analoge kameraer. For noen år siden ble også jeg digital. Med dagens digitalteknologi er det blitt enda enklere – og ikke minst billigere – å ta bilder. Jeg har kamera med meg overalt og alltid.
Og så har jeg alltid samlet på gamle bilder. Etter hvert som deler av familien og slekta mi har vandret hen, har jeg sørget for å være den som arvet de gamle familiebildene. Men i mange år hadde de liksom bare ligget der.
Da ”Hydro-motivene” var oppbrukt, tok jeg frem de gamle familiealbumene, satte makroen på kamera, rigget kamera, sørget for rett lys og knipset i vei. Det ble litt av en jobb. Etter hvert havnet tusenvis av bilder i Mac-en min.

Nyoppdagelse
-Det ble på mange måter en enda større opplevelse denne gang å se de små bildene i stort format på skjermen. Jeg kunne gå inn i bildet å oppdage detaljer som inntil da hadde vært godt tilslørte hemmeligheter. I mange år hadde disse bildene i all hovedsak bare vært små, unnselige kontaktkopier, en lett grøtete masse der det var meg umulig å skjelne situasjonene og hvem personene på bildene var (det har også noe å gjøre med at man jo blir noe mer langsynt ettersom årene går…). Nå oppdaget jeg at dette faktisk var bilder av mine foreldre, besteforeldre, tanter og onkler, slekt og venner, av hus og hytter jeg erindret – og bilder av meg selv. Det ble plutselig en hel liten oppdagelsesferd inn i min egen historie. Bildene tok meg så sterkt at det ble en fest å fordype seg i arbeidet med dem. Jeg kan ikke huske å ha malt en serie bilder med en slik glede som dette.

Fysisk opplevelse
- I det ytre kan onde tunger muligens si at maleriene ligner fotografier som bare har blitt kvernet gjennom et eller annet filter i Photoshop, – men for meg er de svært langt fra dette: Den maleriske prosessen er en nær og fysisk opplevelse. Hver flate og hver beskrivende del av maleriet er fysisk malt, det foto-aktige er også malt. Det er ingen teknisk eller kjemisk overføring av motivene til lerretet i mine bilder, alt er gjort for hånd og alle farger er blandet på palletten før de er satt på lerretet. Alt betrakteren ser er gjort med eggolje og pigment på lerret. Man kjenner lukten av terpentin og linolje og linduk, og man fornemmer den maleriske ”huden” om man berører den malte overflaten. Det er farger som renner, andre som står pastost ut fra motivene, alt danner en stofflighet langt forbi utgangspunktet i det lille albumfotografiet. Kommer man på nært hold, er det også åpenbart… Jeg ønsker å formidle stemningen fra fotografiene jeg bruker som utgangspunkt når jeg maler, men jeg vil samtidig vise det hele i et malerisk foredrag.

Forhold til bilder
- Bildene vekker oppmerksomhet og interesse. Jeg vet ikke eksakt hvorfor, men de fleste av oss har vel et spesielt forhold til de gamle fotoalbumene fra den gang det var stas både å ta bilder og bli tatt bilde av. Dyrt var det også forresten, en gang i tiden. Vi ser av bildene at folk stilte seg opp og gjerne så litt alvorlige ut. Det sier også noe om ”viktigheten” av å bli fotografert. I dag er det knapt noen som gidder å se i retning av kamera når en eller annen fyker rundt og ”knipser” bilder med sine små digitale kameraer. Det er kanskje noe fra ”den tiden” som vekker minner, og som får folk til å like bildene mine.

Stilhopp
- Hvor lenge jeg kommer til å være i denne settingen, vet jeg ikke. Jeg har i alle årene som maler gjort små og store hopp i stil og form med visse mellomrom. Jeg har ennå mange tusen bilder i Mac-en som kanskje kan bli malt en dag, men den dagen jeg føler at den maleriske gyldigheten avtar og jeg bare gjentar meg selv, – da er det vel på tide å stoppe opp og se i en annen retning.

Fakta:
Tor-Arne Moen (1966 - ), maler, forfatter og grafiker.
Han hadde sin hovedfagsutstilling i 1994 med tema Knut Hamsun.
Moen bor og arbeider på Notodden i Telemark fylke.
Se presentasjon, vita og flere malerier her: http://www.torarnemoen.no