Skrevet av Maria LundbergI 2008 vant hun Canons pris som årets kvinnelige fotojournalist i regi av det Franske Forbundet for kvinnelige journalister og magasinet Le Figaro.
Med utstillingen Upstate girls. What become of Collar city viser Kenneally den sortirrede fortsettelsen på det som på 1800-tallet var USAs glansbilde på den vellykkede amerikanske industriforstaden. Troy var en gang blant De Forente Staters mest velstående byer. I dag ligger industrien øde og arbeidsplassene den engang tilbød flust av, er en saga blott. Borte er de gylne fremtidsutsiktene og drømmen om en ny Ford på neste lønsslipp. Fra glansbildeidyll er virkeligheten i dag arbeidsledighet, omsorgssvikt, rusmisbruk, vold og fyll. Det er historien om et lokalsamfunn på randen av tragedie. Det er samtidig også historien om fotografens egen oppvekst.
Forgangne presidenter forutså neppe at en kvinnelig fotograf som selv har vokst opp i byen, skulle komme til å gjøre seg bemerket på fotografiets verdenstavle ved å dokumentere arbeiderklassens hverdagstristesse i Troy vel 200 år senere. Upstate girls er en ujålete og nådeløs dokumentar om et liv som også kunne vært fotografens eget, om det ikke var for at hun som 16åring i ren desperasjon haiket ut av barndomsbyen med en venn og derfra utfordret livet på storbyens premisser.
I 2003, 43 år gammel, vender Brenda Ann Kenneally tilbake til Troy. 27 år etter at hun rømte fra håpløsheten, kommer hun tilbake som fotograf, på jobb, for New York Times Magazine. Først var det for å illustrere en omtale av romanen Random Family (Adrian Nicole LeBlanc) som handler om det trøstesløse hverdagslivet blant arbeiderklasseungdom i Bronx på 80-tallet. Kenneally reiste tilbake til det miljøet hun selv hadde vært en del av. Først tilbake, skjønte hun fort at dette var et arbeid hun skulle følge, at dette var bilder hun skulle fortsette å ta.
Selv om hun sier hun gjerne skulle ønsket det, forelå det slett ingen femårsplan hos den nå prisbelønte fotografen da hun bestemte seg for å fortsette og fotografere unge mennesker i Troy og deres hverdag. Dokumentaren har blitt til litt etter litt, og følger i hovedsak seks unge jenter i deres liv. I utgangspunktet forelå det ingen finansiering av prosjektet. Kenneally jobber som frilanser og bildene fra Troy har hun tatt på fritiden mellom andre lønnede frilansoppdrag.
Først og fremst er prosjektet et portrett av fattigdommens vonde sirkler, både emosjonelle, psykiske og økonomiske i denne typen arbeiderklassemiljø, forteller hun.
I møte med hjembyen forteller hun at det som først og fremst slo henne, var at ingenting er forandret. Alt er som det var da hun som 16åring rømte stedet, livredd som hun selv sier det, for å ende opp som en av de resignerte, uten ambisjoner og håp for fremtiden. Everybody who stayed there wined up the same. Slik beskriver Kenneally opplevelsen av å komme tilbake til Troy og innbyggerne der. Kontakten med unge jenter ble en umiddelbar reise tilbake til hennes egen oppvekst. Hun kom tett på det som like gjerne kunne vært hennes egen virkelighet, var det ikke for en iboende rebelsk fuckyouism som drev henne avsted, og etter hvert inn i kjærligheten til dokumentarfotografiet.
Den amerikanske dogmen om at hardt arbeid belønnes med økonomisk suksess, bidrar til å styrke motløsheten blant Troys arbeiderklasse, sier Kelleally. I et land som har gått til valg på drømmen om Yes we can, viser mine bilder mennesker som i svært liten grad opplever at de har et valg. De våkner opp hver morgen til et liv hvor de har få umiddelbare muligheter til å endre på livene sine. Hva har de å håpe på?
Kenneallys far er også blant de portretterte birollene i dokumentaren. Psykisk syk og uføretrygdet lever han et liv på stadig flyttefot fra den ene kommunale krypinnet til det andre. Ute av stand til å velge noe annet. Hvorfor har hun valgt å inkludere han i arbeidet sitt? Mitt liv som fotograf har brakt meg tilbake til det livet jeg så inderlig ville bort fra, sier Kenneally. For et paradoks. Men det har gitt meg muligheten til å se ting i perspektiv, det har bragt meg nært min far mot alle odds, og det har også gitt meg en kjærlighet for disse unge jentene som er fast i den håpløse skjebnen jeg selv flyktet fra.
Når man ser Kenneallys bilder, er det umulig å ikke spørre seg om hvordan hun håndterer grensen mellom det sterkt personlige og det helt private i arbeidet med dokumentaren. Denne grensen eksisterer ofte ikke, i følge henne selv. Jeg lever med disse menneskene hele tiden. De har gitt meg tillit og sluppet meg inn i livene sine. Det private krysser det personlige og det personlige krysser det private, også i min relasjon til dem.
Har hun fått denne tilgangen til menneskene i Troy fordi hun selv har samme bakgrunn? Fordi de stoler på at hun forstår dem, og vil fortelle sannheten?
- Vel, sier Kenneally. For meg handler det mer om å ha et hull i livet mitt som jeg fyller ved å gjøre dette. Jeg henter tilbake noe av meg selv. Kanskje bidrar jeg med noe som gjør en positiv forskjell.
- Samtidig føler jeg sterkt at dette er en historie som skal fortelles. Det er viktig å vise at klasseskillet i USA er enormt. Det er viktig å vise hvordan den globale økonomien har fått konsekvenser for lokal industri. Industrien som før lå i Troy, ligger i dag i Kina. Livsgrunnlaget for de unge i Troy eksisterer ikke. Men de fortsetter å bo der, i håpløsheten, fordi de ikke har noe annet valg. De får barn som vokser opp til og arver den samme elendigheten. Hvem har ansvaret for å snu denne vonde sirkelen?
Livet som frilanser er en tilværelse fra hånd til munn, selv for en etablert og renommert fotograf som Brenda Kenneally. Jeg jobber hele tiden for å få finansiering til prosjektene mine. Med finanskrisen nå er det enda vanskeligere enn tidligere. Du må være på hugget. Selv har jeg aldri vist bildene mine til så mange, jeg har forsøkt å gå til redaksjoner og redaktører som jeg har hatt troen på at ville gi meg oppdrag. Men konkurransen er tøff. Du kan ha mange gode prosjektidéer, - men du trenger pengene.
Priser og stipender bidrar til at hun holder hodet over vannet. Dokumentaren fra Troy har fått økonomisk støtte fra flere hold. Nå blir den også sett av mennesker utenfor USA. Det betyr noe å få en slik anerkjennelse for den idealistiske fotografen, og å nå ut til mange med bildene sine.
- Likevel, - ofte spør jeg meg selv: Vil dette ha en effekt? Du kan kjøre på med utstillinger, seminarer, bok. Reflektere mer, diskutere mer, ta flere bilder. På et eller annet tidspunkt kommer du likevel til et punkt hvor meningsløsheten innhenter deg. Likevel fortsetter jeg dette arbeidet, avslutter Brenda. Jeg skulle for eksempel ikke vært her til dette intervjuet i dag, jeg skulle vært tilstede når sønnen til en av jentene i Troy har sin første skoledag. Nå går jeg glipp av skolestarten hans. Det tenker jeg på hele tiden mens jeg sitter her og snakker med dere.
http://imagery.gettyimages.com/getty_images_grants/recipients.aspx
http://www.therawfile.org
http://www.visuramagazine.com/vm/fast-eddie-brenda-ann-kenneally
Med utstillingen Upstate girls. What become of Collar city viser Kenneally den sortirrede fortsettelsen på det som på 1800-tallet var USAs glansbilde på den vellykkede amerikanske industriforstaden. Troy var en gang blant De Forente Staters mest velstående byer. I dag ligger industrien øde og arbeidsplassene den engang tilbød flust av, er en saga blott. Borte er de gylne fremtidsutsiktene og drømmen om en ny Ford på neste lønsslipp. Fra glansbildeidyll er virkeligheten i dag arbeidsledighet, omsorgssvikt, rusmisbruk, vold og fyll. Det er historien om et lokalsamfunn på randen av tragedie. Det er samtidig også historien om fotografens egen oppvekst.
Forgangne presidenter forutså neppe at en kvinnelig fotograf som selv har vokst opp i byen, skulle komme til å gjøre seg bemerket på fotografiets verdenstavle ved å dokumentere arbeiderklassens hverdagstristesse i Troy vel 200 år senere. Upstate girls er en ujålete og nådeløs dokumentar om et liv som også kunne vært fotografens eget, om det ikke var for at hun som 16åring i ren desperasjon haiket ut av barndomsbyen med en venn og derfra utfordret livet på storbyens premisser.
I 2003, 43 år gammel, vender Brenda Ann Kenneally tilbake til Troy. 27 år etter at hun rømte fra håpløsheten, kommer hun tilbake som fotograf, på jobb, for New York Times Magazine. Først var det for å illustrere en omtale av romanen Random Family (Adrian Nicole LeBlanc) som handler om det trøstesløse hverdagslivet blant arbeiderklasseungdom i Bronx på 80-tallet. Kenneally reiste tilbake til det miljøet hun selv hadde vært en del av. Først tilbake, skjønte hun fort at dette var et arbeid hun skulle følge, at dette var bilder hun skulle fortsette å ta.
Selv om hun sier hun gjerne skulle ønsket det, forelå det slett ingen femårsplan hos den nå prisbelønte fotografen da hun bestemte seg for å fortsette og fotografere unge mennesker i Troy og deres hverdag. Dokumentaren har blitt til litt etter litt, og følger i hovedsak seks unge jenter i deres liv. I utgangspunktet forelå det ingen finansiering av prosjektet. Kenneally jobber som frilanser og bildene fra Troy har hun tatt på fritiden mellom andre lønnede frilansoppdrag.
Først og fremst er prosjektet et portrett av fattigdommens vonde sirkler, både emosjonelle, psykiske og økonomiske i denne typen arbeiderklassemiljø, forteller hun.
I møte med hjembyen forteller hun at det som først og fremst slo henne, var at ingenting er forandret. Alt er som det var da hun som 16åring rømte stedet, livredd som hun selv sier det, for å ende opp som en av de resignerte, uten ambisjoner og håp for fremtiden. Everybody who stayed there wined up the same. Slik beskriver Kenneally opplevelsen av å komme tilbake til Troy og innbyggerne der. Kontakten med unge jenter ble en umiddelbar reise tilbake til hennes egen oppvekst. Hun kom tett på det som like gjerne kunne vært hennes egen virkelighet, var det ikke for en iboende rebelsk fuckyouism som drev henne avsted, og etter hvert inn i kjærligheten til dokumentarfotografiet.
Den amerikanske dogmen om at hardt arbeid belønnes med økonomisk suksess, bidrar til å styrke motløsheten blant Troys arbeiderklasse, sier Kelleally. I et land som har gått til valg på drømmen om Yes we can, viser mine bilder mennesker som i svært liten grad opplever at de har et valg. De våkner opp hver morgen til et liv hvor de har få umiddelbare muligheter til å endre på livene sine. Hva har de å håpe på?
Kenneallys far er også blant de portretterte birollene i dokumentaren. Psykisk syk og uføretrygdet lever han et liv på stadig flyttefot fra den ene kommunale krypinnet til det andre. Ute av stand til å velge noe annet. Hvorfor har hun valgt å inkludere han i arbeidet sitt? Mitt liv som fotograf har brakt meg tilbake til det livet jeg så inderlig ville bort fra, sier Kenneally. For et paradoks. Men det har gitt meg muligheten til å se ting i perspektiv, det har bragt meg nært min far mot alle odds, og det har også gitt meg en kjærlighet for disse unge jentene som er fast i den håpløse skjebnen jeg selv flyktet fra.
Når man ser Kenneallys bilder, er det umulig å ikke spørre seg om hvordan hun håndterer grensen mellom det sterkt personlige og det helt private i arbeidet med dokumentaren. Denne grensen eksisterer ofte ikke, i følge henne selv. Jeg lever med disse menneskene hele tiden. De har gitt meg tillit og sluppet meg inn i livene sine. Det private krysser det personlige og det personlige krysser det private, også i min relasjon til dem.
Har hun fått denne tilgangen til menneskene i Troy fordi hun selv har samme bakgrunn? Fordi de stoler på at hun forstår dem, og vil fortelle sannheten?
- Vel, sier Kenneally. For meg handler det mer om å ha et hull i livet mitt som jeg fyller ved å gjøre dette. Jeg henter tilbake noe av meg selv. Kanskje bidrar jeg med noe som gjør en positiv forskjell.
- Samtidig føler jeg sterkt at dette er en historie som skal fortelles. Det er viktig å vise at klasseskillet i USA er enormt. Det er viktig å vise hvordan den globale økonomien har fått konsekvenser for lokal industri. Industrien som før lå i Troy, ligger i dag i Kina. Livsgrunnlaget for de unge i Troy eksisterer ikke. Men de fortsetter å bo der, i håpløsheten, fordi de ikke har noe annet valg. De får barn som vokser opp til og arver den samme elendigheten. Hvem har ansvaret for å snu denne vonde sirkelen?
Livet som frilanser er en tilværelse fra hånd til munn, selv for en etablert og renommert fotograf som Brenda Kenneally. Jeg jobber hele tiden for å få finansiering til prosjektene mine. Med finanskrisen nå er det enda vanskeligere enn tidligere. Du må være på hugget. Selv har jeg aldri vist bildene mine til så mange, jeg har forsøkt å gå til redaksjoner og redaktører som jeg har hatt troen på at ville gi meg oppdrag. Men konkurransen er tøff. Du kan ha mange gode prosjektidéer, - men du trenger pengene.
Priser og stipender bidrar til at hun holder hodet over vannet. Dokumentaren fra Troy har fått økonomisk støtte fra flere hold. Nå blir den også sett av mennesker utenfor USA. Det betyr noe å få en slik anerkjennelse for den idealistiske fotografen, og å nå ut til mange med bildene sine.
- Likevel, - ofte spør jeg meg selv: Vil dette ha en effekt? Du kan kjøre på med utstillinger, seminarer, bok. Reflektere mer, diskutere mer, ta flere bilder. På et eller annet tidspunkt kommer du likevel til et punkt hvor meningsløsheten innhenter deg. Likevel fortsetter jeg dette arbeidet, avslutter Brenda. Jeg skulle for eksempel ikke vært her til dette intervjuet i dag, jeg skulle vært tilstede når sønnen til en av jentene i Troy har sin første skoledag. Nå går jeg glipp av skolestarten hans. Det tenker jeg på hele tiden mens jeg sitter her og snakker med dere.
http://imagery.gettyimages.com/getty_images_grants/recipients.aspx
http://www.therawfile.org
http://www.visuramagazine.com/vm/fast-eddie-brenda-ann-kenneally
Brenda Ann Kenneally
Frank Hesjedal
Megan, Lauries eldest daughter, gets breakfast for herself while Laurie is at work.
© Brenda Ann Kenneally # 071
Terry in her room at the YWCA in Troy, New York.
© Brenda Ann Kenneally # 080
Brenda Ann Kenneally fotograferer dem som fotograferer henne
Frank Hesjedal